Del 8, Graffitikulturens nye status
Tekst: Jon F. Olsen
De siste årene har selv bedrifter som tidligere var fiendtlig innstilt til graffiti åpnet opp for å la graffitimalere dekorere deres eiendommer. Dette inkluderer store prosjekter med utsmykning av Sporveiens områder. Et eksempel var kunstprosjektet “Fra stasjon til stasjon” i 2016, der kurator Eric Ness Christiansen samlet fem gatekunstnere fra inn- og utland for å dekorere fem av Oslos T-banestasjoner på Østensjøbanen, også kjent som Mortensrud-linja.
I en nærmest ironisk gjentakelse av historien, fremstår dagens representanter for Sporveien som svært stolte over sine tolerante holdninger til kunstformen de tilsynelatende betrakter som nyskapende, nærmest identisk til måten de lovpriste "farvegleden" som fikk slippe til i 1985. Ifølge konserndirektør Torgeir Kristiansen skal Sporveien visstnok forvalte “en lang tradisjon med å inkludere kunst på T-banestasjonene sine”.
Bilde av Skullerud Stasjon som ble malt av den Spanske graffit maleren PantOne
Sårene fra tidligere kamper bør trolig legges til side med mål om å verdsette denne klønete entusiasmen, for i dagens graffitimiljø er det mye å glede seg over. Her finner man et stadig mer inkluderende miljø av utøvere som bryter ned grensene mellom ulike kulturelle retninger, med ny tilgang til forlatte bygninger som spontant forvandles til kunstgallerier.
Samtidig forblir ulovlig graffiti både utbredt og synlig i bybildet, selv om den nå vekker en mindre grad av raseri. I 2023 så miljøet også en fascinerende milepæl i form av en lovlig dekorasjonsjobb på et togsett i Stavanger. Det dekorerte lokaltoget var dekket med graffiti utført av fire utøvere fra tre land i regi av gatekunstfestivalen Nice Surprise, og fraktet reisende gjennom regionen i flere måneder.
Bilde krausell fra Wholetrain i stavanger
Avslutningsvis ser vi nærmere på graffitikulturens nye status, roller og utfordringer med fokus på hva som er nytt, hvilke endringer som vil komme og hva som fortsatt kan forbedres. La oss begynne med det mest positive:
På 90- og 00-tallet var det sjelden for norske gallerier å inkludere urbane kunstuttrykk som en del av sine kunstsamlinger eller fokusområder. Integrasjonen av graffitikunst i kunstverdenen har endret dette, og slike verk er nå en vanlig del av deres repertoar.
Selv om ulovlig graffiti på ingen måte er akseptert, har en dempet, politisk retorikk tilsynelatende bidratt til en nedprioritering av strafferettslige sanksjoner. Fiendtlige holdninger til graffiti ser ut til å påvirke beslutningstakere i politi og rettsvesen i langt mindre grad enn før.
Tidligere ble utøvere med sekker fulle av klirrende spraybokser møtt med dømmende blikk og en høy risiko for å bli arrestert, rapportert eller angrepet av forbipasserende. I dag er reaksjonene fra publikum som regel preget av toleranse, nysgjerrighet og til tider beundring.
De siste årene har noen av graffitimiljøets etablerte aktører inntatt roller som kuratorer og prosjektledere i større dekorasjonsoppdrag for offentlige bygg. Disse posisjonene bidrar med å effektivisere møter mellom miljøet og byråkratiet.
Opprettelsen av organisasjoner som fokuserer på informasjonsarbeid og opplæring om graffitikulturens mangfold, som for eksempel NuArt, Urban Samtidskunst, Street art Oslo, Harbitz, Urbant Verksted og SplitCity Magazine spiller nå en betydelig rolle for å integrere kunstformene som en naturlig del av det urbane landskapet.
Så til det som vil kunne bli vanskelig. Det vil kunne oppstå konflikter mellom gruppene i miljøet som følge av den politiske kløften mellom gatekunstnere og utøvere av tradisjonelle graffitiuttrykk. Det er også fare for at graffitikunst ikke vil favoriseres av gårdeiere og andre private aktører, som vil kunne foretrekke andre kunstformer. Dette er allerede en etablert problemstilling som har blitt aktualisert etter at andre kunstformer har blitt foretrukket fremfor graffiti i flere anbudsrunder rundt offentlige dekorasjonsoppdrag.
Et eksempel på dette var situasjonen som oppstod under et oppdrag ved en bygård ved Schous plass på Grünerløkka i 2021. Den aktuelle veggen, som er synlig fra trikkelinjen i Thorvald Meyers gate og plassert over utestedet Isabella, var allerede preget av en gammel og høyt verdsatt piece malt av Heia, en av byens mest respekterte utøvere. Heia-piecen var et av byens eldste, ulovlig oppførte graffitiverk etter å blitt stående siden det ble oppført allerede i 1997, mot alle odds.
Da gårdeieren som eide veggen undersøkte mulighetene for ny dekor, ble det ønsket at motivet ikke skulle være inspirert av graffiti. Det ble altså ikke tatt hensyn til at veggen allerede var prydet av et verk som mange i miljøet anså som verneverdig, men heldigvis hadde Oslo grupper som sto klare for å bidra. Takket være rådgivning fra Splitcity Magazine (stiftet 2012) om piecens betydning og historie, samt mekling fra Street Art Oslo, som også kurerte det aktuelle prosjektet, ble dekorasjonsoppdraget tildelt graffitimaleren “Knut”. I et vellykket kompromiss ble løsningen at kunstneren dekket veggen med figurative motiver i samarbeid med Heia, som benyttet anledningen til å oppdatere sin 24 år gamle piece som var plassert i det mest synlige hjørnet av veggen.
Bilde av Knut og Heia piecen fra Løkka lykke
Løsningen står som et eksempel på at det finnes løsninger som kan være gunstige for alle involverte parter. Samtidig viser prosessen at det kan oppstå utfordringer når nyere gatekunst favoriseres uten hensyn til det lokale miljøets historie. I dette tilfellet var det avgjørende for utfallet at det fantes aktører med grundig og oppdatert kunnskap om kulturen som kunne bidra i prosessen.
Veggmaleriet på Schous viser behovet for aktiv kuratering der graffitimiljøet involveres, og vitner om at dagens verdsatte fredstilstand raskt vil kunne utvikle seg til en ny krigstilstand med steile fronter, om organisasjoner med fagkunnskap om miljøet ikke blir inkludert.
Profitabel gatekunst
En annen utfordring vil kunne oppstå når organisert graffiti i økende grad oppfattes som noe som tilhører allmennheten, til tross for at kunstformen har sitt opphav i et marginalisert miljø. Der utenforstående tidligere viste liten interesse for graffiti, er det nå åpent for hvem som helst å etablere gallerier og søke finansiering ved å påberope seg kunnskap og tilhørighet til miljøet. For å unngå at useriøse aktører tar plassen til etablerte graffitimalere med genuin forståelse for kulturens nyanser, må forvaltningen lytte til miljøets egne representanter.
For å bruke intern sjargong: Graffiti uten "writere" mangler mening. Dette gjelder også for publikum, som fortjener å oppleve den autentiske versjonen av graffiti, fremfor polerte og overfladiske varianter av uttrykkene.
I 2024 åpnet den nye aktørem Street Art Norge (må ikke forveksles med Street Art Oslo), en kunsthall på 850 kvm på Vulkan i Oslo. Selv om kunsthallen inneholder en imponerende samling verk og den første utstillingen fikk tittelen "Discover the Street Art Cultural Heritage", kunne erfarne observatører raskt legge merke til at prosjektet manglet perspektiver fra innsiden av det etablerte miljøet. At flere av verkene som vises på prosjektets hjemmesider krediteres "ukjente kunstnere" og street art anses som all kunst i det offentlige rom, vitner om manglende kontakt mellom galleriet og skapernes miljø. Da er det noe som skurrer.
Selv om de fleste utøverne i graffitimiljøet har en innebygd motvilje mot å "selge ut", gjelder ikke dette nødvendigvis for kuratorer som ivrig følger det bemidlede kunstmiljøets vilje til å gjøre graffitikunst mer allment tilgjengelig. I årene som kommer vil sannsynligvis flere norske byer se lignende initiativer. Det frister å kalle det fake graffiti.
Et annet eksempel var Banksy-utstillingen “A Genius Mind”, som åpnet 23. februar 2024 på Økern i Oslo. Utstillingen var ikke tilknyttet kunstneren selv på noe vis og inneholdt ikke et eneste originalt Banksy-verk, kun kopier. Den utenlandske arrangøren forsvarte seg, i likhet med andre kommersielle aktører, med at Banksy selv har uttalt at «opphavsrett er for tapere». I lys av dette brukte utstillingen Banksys verk i promoteringen for å kreve en billettpris på flere hundre kroner. Arrangementet ble kritisert i alle medieomtaler, og fremsto nærmest som ren svindel.
Bilde fra Økern Utegalleri
På utsiden av samme bygg som utstillingen fant sted, hadde lokale graffitimalere utfoldet seg. Økern utegalleri representerer den positive utviklingen i hovedstadens graffitimiljø, der etablerte graffitimalere inntar en ny rolle som kuratorer. Bak initiativet sto kuratoren Goal, en lokal ildsjel og sentral aktør i Oslos graffitimiljø helt siden 80-tallet. Goal har de siste årene også gjennomført lignende prosjekter ved Tøyenbadet og fabrikken i Lodalen. Takket være slike ildsjeler ble Økernsenterets ytre fasade gradvis fylt opp med ekte og variert graffitikunst som forblir åpent tilgjengelig for alle byens borgere, helt gratis. Prosjektet ble altså gjennomført parallelt med at andre kunstinteresserte betalte for å se kopier av en britisk gatekunstner på innsiden av bygget. Symbolikken var slående ironisk.
Bildekarusell fra Lodalen prosjektet. Oversiktsbilde av Nikolai + innside bilder
Det bør ikke glemmes at en opprørskultur ikke er konfliktsky. Dagens graffitimiljø inkluderer også en ikke ubetydelig andel utøvere som misliker organisert gatekunst og tidvis velger å male egne signaturer over, eller på andre måter sabotere slike verk i offentlig rom. For å begrense konflikter av denne typen og sikre uforstyrret eksponering av gatekunsten, bør oppdragsgivere inngå allianser med representanter som har direkte og kontinuerlig kontakt med miljøet, slik prosessen utfoldet seg rundt Heia-piecen på Grünerløkka. Slike initiativer samsvarer også med dagens politiske målsettinger.
For i Oslo kommunes Handlingsplan for gatekunst i perioden 2022-2025 uttrykkes et ønske om å involvere ressurspersoner fra gatekunstmiljøet som koordinatorer med ansvar for spesifikke prosjekter, samt å etablere tverrfaglig samarbeid for å fremme felles forståelse og kunnskap om gatekunstfeltet. Opplysningsarbeid om kulturelt mangfold vil også være avgjørende for å integrere graffitikunst som en naturlig del av bybildet. I denne sammenhengen vil byens sentrale aktører som Urbant verksted, Street Art Oslo, Harbitz, Urban Samtidskunst og Final Outlines spille en nøkkelrolle. Dette er aktører som blir stadig mer etablert og fortjener en fyldig omtale.
Bilde av byråd Omar som maler Oslo-graffiti på Urbant Verksted workshop
Kultur- og utdanningskonseptet Urbant Verksted jobber med ungdom i hovedstaden og tilgjengeliggjør graffitikunst, blant annet gjennom deres populære graffiti-workshops. Verkstedet mottar støtte fra Oslo kommune og NAV, og opplever høy interesse for deres prosjekter innen graffitikunst og veggmalerier, der samtlige plasser fylles opp så snart de tilgjengeliggjøres.
Aktører fra organisasjonene samarbeider også tett gjennom tilbud som bl.a. Oslo Street Art tour; en omvisning som gir publikum informasjon om graffitiverk som er sentralt plassert i byens sentrum. Disse vandringene har vært populære blant publikum og er jevnlig utsolgt, både med lokale innbyggere og turister som deltakere. I 2023 fikk Oslo også sin første gatekunstfestival, initiert av Løkka Gårdeierforening og Street Art Oslo.
Festivalen Løkka-Lykke hadde mange besøkende og skapte en møteplass for diskusjon og ikke-institusjonelle tilnærminger til kunst i det offentlige rommet. Festivalens målsetning var å anerkjenne gatekunst og graffiti som fullverdige kunstuttrykk, likestilt med andre visuelle kunstformer. Løkka-Lykke bidro med nye, offentlige verk fra etablerte kunstnere, i tillegg til formidlingsaktiviteter som workshops, guidede turer, foredrag, filmvisninger og utstillinger for publikum. Festivalen vil fremover være kjent under navnet Oslo Street Art Festival. Slike tiltak er ikke gjennomførbare uten at eksperter involveres
Et annet nevneverdig prosjekt er Harbitz, den årlige og interaktive gatekunstutstillingen på Skøyen som har vært arrangert i samarbeid med lokalt næringsliv siden 2021. Harbitz har særlig fokus på graffiti som stilretning og kunstformens autentisitet. Bak prosjektet står kunstnerisk leder Marthe Hem, en Karlstad-basert norsk innovasjonsleder og kunstkurator som er medgründer og kunstnerisk leder av Karlstad Street Art og Skøyen Street Art Arena.
Hem var også kuratoren bak prosjektet Møllergata 4-ever i Møllergata 37 sommeren 2024, en bygård med svært sentral beliggenhet i Oslo sentrum som tiltrakk seg mye oppmerksomhet og medieomtale. Kunstprosjektet ble gjennomført i samarbeid med Møller eiendom og skapte et mye avbildet landemerke i ukene før bygget ble revet.
Bilde av Møllergata 37
Final Outlines, som stod bak graffiti- og gatekunstfestivalen Ugangsprosjektet i Drammen i 2015 og 2016, har bidratt sterkt til at byen har gått fra en nitrist nulltoleransepolitikk til å markere seg som en respektabel gatekunstby med store, offentlige veggmalerier. Samme gruppe kuraterte også “Fra stasjon til stasjon”-prosjektet med dekor av t-banestasjoner i Oslo både i 2016 og 2023.
Urban Samtidskunst, som var tidlig ute med å oppføre store veggmalerier i Oslo, er i dag sentral aktør for å fasilitere maleoppdrag til byens kunstnere. Gruppen fungerer som brobygger mellom det urbane kunstmiljøet, offentlige instanser og næringslivet.
Butikken Oslo farge og tusj (OFT) står også bak OFT-tour; et årlig, omreisende graffitiprosjekt. Konseptet har gjennom nærmere 10 år reist Norge rundt for å male og vise frem graffitikunst fra både lokale, nasjonale og internasjonale graffitikunstnere i landets mange byer og tettsteder.
Andre nevneverdige prosjekter:
Skriv inn her
Kunsthistorien gjentar seg
Siden graffiti som uttrykksform nå etablerer seg i kunsthistorisk sammenheng, er det på sin plass med en kunsthistorisk gjennomgang helt til slutt. Her finnes det paralleller som understreker nødvendigheten av å anerkjenne kunstformer som står i politisk opposisjon.
På steder som Munch-museet og andre anerkjente kunstgallerier vil dagens besøkende finne omtaler av kunstsjangre som tidligere ble misforstått, som abstrakt ekspresjonisme. I kunsthistorisk sammenheng omtales gjerne denne uttrykksformen, som i likhet med vestlig graffitikultur hadde sitt opphav i New York, som nettopp New York-skolen. Kunstretningen ble ikke forstått i sin samtid og vakte motstand og frustrasjon blant galleripublikummet, som vurderte den som et hån mot de kunstneriske tradisjonene de verdsatte høyt.
Resten av fortellingen er kunsthistorie. Abstrakt ekspresjonisme fikk stor betydning og endte med å bli den første kunstretningen i USA med reell internasjonal påvirkningskraft. Den ble en sentral del av en omveltning som flyttet sentrum av 1900-tallets kunstverden fra Paris til New York. Retningens kunstnere, som Jackson Pollock og Willem de Kooning, produserte en ny type bilder med mål om å uttrykke kunstnerens indre følelser og underbevissthet. I likhet med skepsisen mot graffiti, var kritikernes motstand et uttrykk for måten de nye idéene kolliderte med de etablerte. Et annet likhetstrekk er at den abstrakte ekspresjonismen også medførte en kollisjon mellom lokale interesser og kunstverdenens globale impulser.
Bilde fra Jackson Pollock
Kampen om byrommene ruller videre. Selv etter at rullebrettforbudet ble opphevet og skaterne lyktes med å alliere seg med forvalterne av privat eiendom, gjenstår det stadig for graffiti å riste av seg rollen som et yndet hatobjekt for de samme aktørene. Kun tiden vil vise om byenes kapitalkrefter vil yte videre motstand mot graffiti som et positivt, visuelt bidrag.
I likhet med kunstneriske uttrykk, vil aldri politiske myndigheter i byene kunne tilfredsstille alle innbyggerne fullstendig. Det de kan gjøre, er å legge til rette for tilhørighet, lokal stolthet og positive overraskelser. At stadig flere av dagens folkevalgte viser en økende grad av positivitet overfor graffiti, viser at kunstformen har overkommet tidligere utfordringer med fremmedgjøring og i større grad oppleves som akseptabel og imøtekommende.
Byene vil alltid preges av kamper mellom ulike krefter som kan gjøre det utfordrende å reflektere lokalt mangfold. En by som er frisk, livlig og velfungerende kjennetegnes av kontinuerlig utvikling og endring, som preges av ulike fenomener som kommer og går. Ingenting tyder på at graffitikulturen, verdens største kunstbevegelse målt etter antall utøvere, vil minske i størrelse.
Historien om graffitikulturens inntog i Norge demonstrerer den kompromissløse besluttsomheten til graffitiutøvere som opererer utenfor loven, og slik sikrer at den opprørske delen av kulturen ivaretas. Om den politiske vinden en dag skulle snu, og den varme velkomsten gatekunsten for tiden mottar settes til side til fordel for en ny runde med kamp mot kulturen, vil taperne være lovlige utøverne og en lokalbefolkning som setter pris på dekorative veggmalerier. Den beste strategien er å fortsette dagens noe paradoksale, men definitivt konstruktive tilnærming, for å opprettholde en høy grad av toleranse for kunstnerisk mangfold. Dette vil være av langt større betydning for byrommet som en felles og åpen arena, enn for graffitimiljøets utøvere. Disse forblir vant til motstand, og vil klare seg.
Oversiktsbilde fra Lodalen
Graffitimiljøet vil aldri la seg knekke av motstand, men kvaliteten på verkene vil alltid gjenspeile graden av toleranse det møter fra omverdenen. Viktor Gjengaar gjør klokt i å beskrive en by uten graffiti som skummel. Det kunstneriske drivet fra innbyggere som setter sitt preg på omgivelsene er, tross uenigheter om estetiske kvaliteter, et urbant privilegium.
Fellesskapets forhold til graffiti handler om hva slags samfunn vi ønsker oss. Utøveres verk vil også fremover synliggjøres mest i byområder hvor kulturelt mangfold møtes med toleranse. En slik toleranse vil, i motsetning til nulltoleranse, komme alle til gode.
La følgende sitat fra kriminolog Cecilie Høigård stå som gullstandarden for fremtidens politikere, som trolig også fremover vil måtte forholde seg til graffitikulturens komplekse sider:
“En by får den graffitien den fortjener.”
Denne er artikkelserien er skrevet med støtte fra Fritt Ord
Liker du artiklene våre og ønsker å se mer?
Vi er et uavhengig nettmagasin som ønsker å dele artiklene gratis med alle.
Hjelp oss ved å donnere en valgfri pengegave på Vipps-nummer #821569.
Ditt bidrag er viktig, og vil gi oss mulighet til å lage et mer innholdsrikt magasin om norsk urban kunst.
Du kan også støtte magasinet ved å kjøpe unike klær i vår nettbutikk designet eksklusivt for SplitCity Magazine. Alt overskudd går til videre drift av magasinet.
