Del 3, 1990-tallet – Med ondt skal ondt fordrives
Tekst: Jon F. Olsen
“Eighty-nine that was the time, when a bunch of kids declared war against the fifth line”
Warlocks - “Flashbacks”, Tee Productions 1997
På samme måte som 80-tallet ble beskrevet som "uskyldens tid" for norsk graffiti, kan 90-tallet omtales som brutalitetens tid. Her bidro både en økende skepsis i befolkningen, OL på Lillehammer og politiske kampanjer mot graffitimiljøet til et høyere konfliktnivå.
Et annet tegn på denne utviklingen kan spores fra språkbruken som ble etablert i perioden. Tilsynelatende var det først på 90-tallet at de negative betegnelsene “tagging” og “taggere” ble utbredt i norsk dagligtale. Søk i landets mediearkiver viser at begrepet “tagging” knapt ble benyttet i norske aviser før 1991, og da i kun tre artikler. I 1992 ble begrepet brukt i fire artikler, og i 1993 hadde antallet slike artikler økt til 12, før den desidert største økningen skjedde i OL-året 1994 da norske medier skrev hele 197 artikler(!) om “tagging”.
På 90-tallet dukket begrepet “Tagger” opp i Norske aviser. Foto: Privat
Merk at begrepet “tagger” er medieskapt, og ikke benyttet av utøverne selv. Selv om kun signaturer kalles “tags” i graffitimiljøet, ble “tagging” raskt et samlebegrep for alle graffitiverk. Sett i lys av hvor hurtig begrepet ble etablert, frister det å hevde at ordlyden i den generaliserte og negativt ladede betegnelsen “tagg” har likhetstrekk med andre norske ukvemsord som “dritt”, “møkk” eller “kukk”. Omtalen av graffitiutøvere som “taggere” er også særnorsk. I Danmark beskrives alle verk mer korrekt som “graffiti” og i Sverige benyttes som regel begrepet “klottrare”, som oversatt til norsk betyr til en person som “kladder”.
OL-ilden som bidro med å fyre opp konflikten mot graffitimiljøet
Under Den internasjonale olympiske komités (IOC) kongress i Seoul 15. september 1988 ble det kjent at Norge ble tildelt ansvaret for å arrangere Vinter-OL i 1994. Tildelingen vekket en enorm prestisje blant norske politikere som ønsket å vise frem landet fra sin beste side.
Norge ønsket å presentere seg fra sin beste side for internasjonale gjester og TV-seere verden over, men at landets graffitimiljø fortsatte å vokse i årene etter utdelingen bidro til politisk uro. Mot slutten av 1993 ble den strafferettslige innsatsen mot graffitimiljøet kraftig intensivert. Den påfølgende utviklingen er dokumentert i Cecilie Høigårds “Gategallerier”.
Våren 1993 startet Samferdselsdepartementet og Miljøverndepartementet en "miljøstafett" langs områdene rundt E6 og jernbanen mellom Oslo og Lillehammer. Det ble sendt brev til ordførerne i alle kommunene i området om at all synlig graffiti måtte fjernes snarest mulig. Samferdselsminister Kjell Opseth ga selv tydelig uttrykk for at initiativet ble gjennomført i forbindelse med OL-arrangementet. Miljøvernetaten i Oslo kommune fulgte opp lokalt med å sende brev med tilsvarende krav til alle bedrifter som potensielt kunne bli sett av OL-turister med instruks om å fjerne all graffiti og "friske opp fasader og gjerder langs jernbanen".
I mars 1994 ble graffiti også et tema i Stortingets spørretime, da representant Ellen Chr. Christiansen fra Fremskrittspartiet stilte spørsmål om hva justisminister Grete Faremo ville gjøre “for å stoppe det økende hærverket på annenmanns eiendom". Christiansen mente taggingen var respektløs, og fikk støtte fra justisministeren. Faremo henviste til at Riksadvokaten hadde sagt seg villig til å se nærmere på straffenivået for tagging og mulighetene for å øke foreldrenes potensielle erstatningsansvar. Noe senere ble den øvre beløpsgrensen for slike erstatningsansvar økt fra 1000 til 5000 kr.
"Dead End" av Goal og Coderock, veggmaleri i Brenneriveien, 1999. Foto: Gard Andreas Frantzsen, Gategallerier
I forkant av arrangementet i 1994 var det ingen argumentasjon å spore om at graffiti kunne være kunstnerisk, og stemmer som hevdet slik ville sannsynligvis ha blitt latterliggjort. I samme grad som stoltheten rundt Lillehammer-OL representerte en samlende kraft for de fleste nordmenn, hadde prosessen en tilsvarende, men ekskluderende effekt for gruppene som falt utenfor dette fellesskapet. Både støtten til miljøet og den tidligere optimistiske entusiasmen fra 1980-tallets graffiti-omtaler var forsvunnet. Omveltningen var brutal. På få år hadde “taggerne” rykket langt opp på listen over samfunnets hovedfiender, og desto verre skulle det bli. Selv om det hele fant sted for knappe 30 år siden, er det fra nåtidens perspektiv en urovekkende øvelse å lese den fiendtlige omtalen av 90-tallets graffitimiljø.
Et av mange steder det skjeve maktforholdet mellom partene kom tydelig frem, var på en direktesendt tv-debatt på TvNorges “Lønning og Staff” i 1994, der “ødeleggelsene” som finner sted når "ungdom er ute på hærverkstokt” ble diskutert. Her opplyste programleder Per Ståle Lønning innledningsvis om at det stort sett var “skilsmissebarn og barn og ungdom med dårlige foreldre” som sto bak.
I debattprogrammet deltok også den mildt sagt engasjerte tilskueren Hans Bauge som fast innslag. Under graffitidebatten skrek han, i kjent stil, at denne tagginga kunne være et “skrik om hjelp”. Lydklippet av Bauge er i ettertid samplet og inkludert i KingSkurkOnes raplåt “Tagger” fra 2023.
Oslo kommune og Oslo Sporveiers samarbeid i kampen mot “taggerne”
De negative omtalene av graffitimiljøet dukket nå opp raskere enn piecene langs Oslos t-banelinjer. I 1993 brukte en seksjonsleder i Sporveien begrepet “mafia” om graffitimalerne i et intervju med Dagens Næringsliv. Gjennom slike medieopptredener, preget av påstander om massive kostnader knyttet til vedlikehold og et svært aktivt samarbeid med politiet, inntok Sporveiene villig en rolle som graffitimiljøets hovedfiende. Selv om de fremsto svært ivrige i mediebildet, mente transportselskapet tilsynelatende selv at de begrenset seg. I et brev til kriminolog Høigård fra 1993, hevdet Sporveiens salgssjef Jan Eirik Ruud Olsen at bedriften hadde “valgt å si minst mulig til media” om graffiti, med utgangspunkt i at mediedekning ville kunne bidra til å øke den uønskede aktiviteten. Ruud Olsen mente denne strategien hadde bidratt til å holde aktivitetene i sjakk, og la til at selskapet hadde en målsetning om å tilegne seg “øremerkede midler for å bekjempe et problem som langt fra er spesifikt for Sporveien”.
Wholetrain av Tish, Dans, Bal og Yam malt på en av Sporveiens T-baner, Oslo 90-tallet. Foto: Privat.
Samtidig som Sporveiene tilegnet seg nye inntektskilder og allierte, oppdaget stadig flere politikerne hvor stygt de syntes graffiti var. Toppunktet kom i 1994, da Byrådet i Oslo rullet ut en banebrytende aggressiv kampanje mot taggermiljøet. Ledet an av byrådsleder Rune Gerhardsen sendte kommunen ut falske taggeregninger i form av fakturaer til Oslo-foreldrene. I tillegg ble taggere fremstilt som voldelige i en forfilm på byens kinoer, og en nedtagget og delvis knust buss ble kjørt rundt i Oslo sentrum.
Byrådet ble sterkt kritisert for de fiktive fakturaene, men forsvarte kampanjen med at de ønsket å skape et felles engasjement for å “bekjempe pøblene”. Det kanskje mest sjokkerende leddet i kampanjen var kortfilmen “Game over”, som ble vist på Oslos kinoer. Filmen var utformet som et videospill, og viste to ungdommer som gikk rundt i Oslo og tagget samtidig som de fikk tildelt poeng for å banke opp gamle damer og knuse lyktestolper.
Mack and Bits piecen
I den omreisende “taggerbussen” var førerens sete det eneste som ikke var skåret i stykker med kniv. Gulv, tak og vegger var dekket med tags. Samtidig som det uttalte målet var å knytte tagging til aggressivt hærverk, var fremstillingen slett ikke skapt av taggerne selv; Oslo kommune betalte et reklamebyrå for å få hærverket utført som et dekorasjonsoppdrag.
Den inhumane tilnærmingen i kampanjen fremstår nærmest absurd i dag. Her var det ikke tilstrekkelig å presentere graffitiverkene som truende, også ungdommene bak skulle fremstilles på samme vis. Samtidig må den dessverre beskrives som effektiv. Innen kort tid assosierte norsk offentlighet graffiti, generelt sett et nokså bagatellmessig lovbrudd med lave straffenivåer, stadig oftere med langt mer alvorlig og skremmende kriminalitet. I avisartikler fra 1994 ble graffitimiljøet tilknyttet både grov vold, trusler, tyveri og narkotikabruk.
I september 1994 kom del to av Byrådets såkalte miljøkampanje på banen, med kampanjen "Taggerhue". Denne besto av en stor spredning av latterliggjørende plakater og en tilsvarende reklamefilm der en mannlig ungdom ble fremstilt med et hode der hjernen manglet og var erstattet med en kule av typen man finner i spraybokser. Plakatens tekst bidro til å underbygge sammenhengen mellom å drive med graffiti og det å være hjernedød: "En grunn må det jo være til at noen fortsatt går rundt og griser til byen vår."
Kampanjen kostet kommunen 800 000 kr (tilsvarende ca. 1,5 millioner i dagens marked). Ved lanseringen innrømmet barnebyråd Gro Balas gladelig at målet var å degradere ungdommen: "Vår nye vinkling er å latterliggjøre tilgrisningen. Jeg tror at den harde kjernen som fortsatt driver med tagging oppfattes som idioter av stadig flere av de øvrige ungdommene."
Plakaten til Oslo kommune sin anti-tagge kampanje "Taggerhue" fremstillte grafitiartister som dumme og løsemiddelskadde.
Initiativet sørget altså ikke bare for at utøverne ble fremstilt som hjernedøde, men fungerte også som opplæring med mål om at andre barn og unge skulle betrakte sine jevnaldrende som idioter. Det ble tilsynelatende ikke reflektert over hvorvidt det å skape frykt og forakt mellom ulike og ofte utsatte deler av befolkningen kunne være skadelig for samfunnet.
“Taggerhue”-kampanjen fremstår i dag som et inhumant og fiendtlig gufs fra en konfliktpreget fortid. I etterkant har aktørene som jobber mot tagging i hovedstaden tatt avstand fra dens budskap. I 2014 kommenterte Marit Elise Aune, prosjektleder i det kommunale prosjektet «Taggerfri fasade», at de “aldri ville laget noe sånt i dag”. Selv den frittalende Rusken-generalen Jan Hauger, kjent for sine kritiske uttalelser om taggere og lovlige graffitivegger gjennom en årrekke, har beskrevet kampanjen som “fordomsfull og klisjéaktig”.
I 2011 ble Jan Hauger portrettet i det han spiser syre, på en vegg i Møllergata i Oslo sentrum. Piecen er malt av graffitikunstneren Halvor Harsem. Foto: Privat
Det skulle også vise seg at Oslo kommunens initiativ med å sende ut fiktive fakturaer, slett ikke var en tom trussel. Samtidig økte nemlig erstatningskravene fra Oslo Sporveier, som i 1994 etablerte en dedikert gruppe med seks(!) faste ansatte som kun jobbet med å “bekjempe graffiti”. Dette initiativet ble av bedriften brukt som grunnlag for å kreve betydelige erstatningsbeløp under rettsforhandlinger mot “taggere”. Ifølge Høigårds Gategallerier hevdet en av Sporveiens representanter under en rettssak på dette tidspunktet, at kostnaden for å fjerne én tag var rundt 950 kr(!). I samme rettsrunde uttalte derimot en "graffitijeger" fra NSB at selskapets kostnader for å fjerne tagging lå på omtrent 370 kr per time.
Mack, Jame, Goal og Ease på Alna i Oslo, 1993. Foto: Beelectro, / Per Egil Haram
Om vi benytter et forsiktig estimat som eksempel, om at bedriftene kunne rekke å fjerne rundt 5 tags på én time, blir Sporveiens timepris for å fjerne tagging på 4750 kr, nærmere 13 ganger så høy som i anslaget fra NSB. Denne spekulative prisvurderingen bidro til at flere av Oslos mest aktive utøvere fikk erstatningskrav som satte dem i dyp økonomisk gjeld, og befestet Sporveiens posisjon som graffitimiljøets primære og mest hensynsløse motstander.
Utover 90-tallet opplevde Oslos graffitimalerne å stadig oftere bli konfrontert av politiet da de malte på lovlige vegger. Et flertall av disse lovligveggene ble også gjort ulovlige etter press fra kommunen, som kontaktet veggenes eiere og oppfordret dem til å tilbakekalle tillatelsene de hadde lovet miljøet. Som en respons på dette valgte mange av byens graffitiutøvere, som på denne tiden hadde svært begrenset tilgang til spraybokser, å prioritere bruken av dem på tags og andre uttrykk som gikk raskt og derfor reduserte risikoen for å bli tatt. Slik fortsatte den såkalte "tilgrisningen av byen" med en økning av verkene som befolkningen mislikte aller sterkest.
Nyhetsinnslag om reklamefilmen Game Over.
Innsatsen fra politiske myndigheter på 1990-tallet i Oslo medførte en forverring av både graffitimiljøets image, interne holdninger og for publikums del, dets uttrykksformer. Men at taggingen ble oppfattet som stadig styggere bidro også til å legitimere kommunens kampanjer, og samsvarte dessuten med språket som ble brukt der all graffiti ble kalt for “tagging”.
Graffitiens motstandere, ledet an av en allianse mellom sporveiene og kommunen, avsto totalt fra å gjøre vurderinger om graffiti kunne ha estetisk verdi. Fokuset på lov og orden var så ensidig at det ikke tillot rom for slike vurderinger. Ifølge deres restriktive tilnærming måtte graffiti være lovlig for å kunne anerkjennes som fin. Derfor var det også strategisk gunstig for kommunen å forhindre alle lovlige varianter. Om uttrykket var ulovlig, var det per definisjon stygt. Denne autoritære tilnærmingen har imidlertid ikke klart å holde seg relevant over tid.
Graffitikunst av graffitimaleren Snork, Oslo 90-tallet. Foto: Privat
Opprør som blomstrer i motstand - kommentarer fra 90-tallets mest aktive utøvere
Journalist og forfatter Øyvind Holen er en av få norske skribenter som har fulgt og dekket utviklingen av graffitikulturen i Norge. I artikkelen "Fanden på veggen", først publisert i Dagens Næringsliv i 2014, samler Holen kommentarer fra et utvalg utøvere som var aktive i Oslo på det konfliktpregede 90-tallet. Her kommer det frem at utøverne i hovedstadens graffitimiljø internt hadde oppfattet politikernes kampanjer som mislykkede og komiske.
I artikkelen forteller graffitiartisten "Celt" at den politiske motstanden skapte en ond sirkel der begge konfliktens sider ble mer aggressive og forsøkte å tøye grensene ytterligere. Antallet voldstilfeller og trusler skal ha økt kraftig. "Wiser" påpeker at det ikke var politikernes oppgave å bedømme hva som er god kunst, men at de likevel gjennomførte lovendringer basert på egen oppfatning av hva som var stygt og vakkert. Ifølge "BigBen" bidro den politiske motstanden til mer tagging og tilsvarende, hurtige uttrykk fordi det var mer risikabelt å lage mer gjennomførte og tidkrevende verk. Ifølge BigBen ble han også selv oppsøkt av representanter fra Sporveien på sin hjemmeadresse, med beskjed om at han ikke lenger “fikk lov å ta buss og bane” hvis han ikke sluttet med den forhatte graffitiaktiviteten.
Piecer av Soda og Ridder langs Akerselva i Oslo, 1999. Foto: Gard Andreas Frantzsen, Gategallerier.
Graffitilegenden "Ridder" fremhevet i intervjuet at hvis man kriminaliserer en hel ungdomskultur, så ender man opp med "jævla vanskelige ungdommer". Gjennom en rekke episoder der han og vennene ble forfulgt og spanet på av vektergrupper, skal de ha blitt mye dyktigere til å oppdage om de ble forfulgt. Alle Ridder kjente som ble tatt i denne perioden, begynte bare å male mer. "Jame" nevner at kritikken om at graffitimiljøet stadig ble hardere og mer voldelig, heller burde vært rettet mot den politiske innsatsen og praksisen med økte erstatningskrav. Han viser til at 80-tallets graffitimalere aktivt unngikk kirker, statuer, privatbiler og lignende, men at holdningene på 90- og 2000-tallet i større grad ble preget av en "hardt mot hardt"-mentalitet som førte til flere tilfeller med ruteknusing og hærverk. Jo hardere Sporveien, vekterne og politiet slo ned på graffiti, jo hardere ble responsen fra miljøet.
Fremfor å møte miljøet med konstruktiv dialog, eller tilegne seg kunnskap og refleksjon over forverringen av byrommets tilstand, valgte Oslos byråd å intensivere sin innsats med den samme, repressive strategien. Denne “graffitikrigen” la grunnlaget for kampanjen som fremmet en total intoleranse og sensur av hele kunstformen, og lanserte et epokegjørende og stadig omstridt begrep; Nulltoleransen.
Les del 4, 2000-tallet: Nulltoleransen mot graffiti
Denne er artikkelserien er skrevet med støtte fra Fritt Ord
Liker du artiklene våre og ønsker å se mer?
Vi er et uavhengig nettmagasin som ønsker å dele artiklene gratis med alle.
Hjelp oss ved å donnere en valgfri pengegave på Vipps-nummer #821569.
Ditt bidrag er viktig, og vil gi oss mulighet til å lage et mer innholdsrikt magasin om norsk urban kunst.
Du kan også støtte magasinet ved å kjøpe unike klær i vår nettbutikk designet eksklusivt for SplitCity Magazine. Alt overskudd går til videre drift av magasinet.
