Del 4, 2000-tallet: Nulltoleransen mot graffiti
Tekst: Jon F. Olsen
Siden "taggerne" ble fremstilt som samfunnets verste fiender gjennom 90-tallet, lå alt til rette for et siste nådestøt mot miljøet fra politikerne som mente de kunne vinne graffitikrigen. Nå skulle alle aspekter som kunne true miljøets integritet trekkes frem. Takket være Høigårds “Gategallerier” har detaljene rundt denne fiendtlige kampanjen blitt dokumentert.
Graffitiartistene Pay2 og Poker maler graffitikunst på Øya-festivalen i Oslo, 2001. Foto: Gard Andreas Frantzsen, Gategallerier
Ved inngangen til 2000-tallet var medieomtalen av graffitimiljøet preget av initiativer for å knytte graffitimiljøet til mer alvorlig kriminalitet. Etterforskningsleder Stein-Erik Olsen ved Stovner politistasjon, som ledet an i den harde kampen mot Oslos graffitimiljø, kalte taggere for "de verste kriminelle" han noensinne hadde møtt. Olsen begrunnet dette ved å beskrive den voldelige Tveita-gjengen som "mer ordentlige og reale" enn taggerne, og viste til at taggerne alltid benektet skyld selv om de ble pågrepet med spraybokser og maling på hendene. Etterforskeren viste liten forståelse for at ungdommene brukte denne juridiske strategien, til tross for at den både er lovlig og viste seg effektiv i møte med et overbelastet rettssystem.
Den norske tilnærmingen var også del av en internasjonal strategi. For det var ikke bare i Norge at 90-tallets politikere valgte å stigmatisere unge graffitimalere med mål om å eliminere all tagging og graffiti. I forkant av tusenårsskiftet hadde også lokalpolitikere i svenske og danske byer yppet til konflikter med graffitimiljøet uten nevneverdige resultater. Nå var tiden inne for å samle troppene, mobilisere og intensivere innsatsen.
Graffiti artisten Much maler graffiti på Vålerenga i Oslo, 2001. Foto: Gard Andreas Frantzsen, Gategallerier.
En internasjonal kampanje for å fremstille graffiti som både ordinær og alvorlig kriminalitet
Høsten 1998 inngikk Stockholm kommune og Storstockholms Lokaltrafik (tilsvarende Oslo Sporveier) et samarbeid, og inviterte til nordisk konferanse om Klotter (tagging på svensk), et arrangement som samlet rundt to hundre deltakere fra hele Norden og USA. Blant deltakerne var direktøren for det norske vekterselskapet Security Concept, som ble stiftet året før. Konferansen, der alle former for graffitikunst ble omtalt som organisert kriminalitet uten kunstnerisk verdi, markerte startskuddet for et nordisk samarbeid mot graffiti. Tilsynelatende bidro også eventet til spredningen av det nye begrepet "nulltoleranse", som for første gang dukket opp i norske aviser samme år.
På Klotter-konferansen ble deltakerne presentert for foredrag fra amerikanske aktører som sammenlignet graffiti med andre lovbrudd i bymiljøet, som forsøpling og ruteknusing. At graffitiuttrykk utformes etter estetiske hensyn ble ignorert, med formål om å integrere uttrykksformen i rammene for den sosiologiske modellen "broken windows theory". Ifølge denne teorien er synlige tegn på kriminalitet og uorden i bymiljøene vurdert som en oppmuntring til ytterligere (og mer alvorlig) kriminalitet.
KMATK, tagging på Grunerløkka i Oslo, 2000. Foto: Gard Andreas Frantzsen, Gategallerier.
Fremfor å vektlegge mulighetene for dialog og byutvikling som ligger i å tilrettelegge for lovlig graffitikunst, argumenterte konferansens deltakere for å kriminalisere all lovlig graffiti. Den amerikanske graffitijegeren Steven Mona skal ha vakt begeistring da han i sitt foredrag sammenlignet toleranse for lovlig graffiti med aksept for mer alvorlig kriminalitet. Mona hevdet at lovligvegger ville sende et "dobbelt budskap", og sammenlignet offentlig tilrettelegging med å opprette områder i byen der det ville være lov å rane folk (!).
Dette tankegodset må ha festet seg blant de nordiske aktørene. Et par år senere etablerte København kommune, togselskapet DSB og Københavspolitiet et samarbeid for å bekjempe alt av graffiti i byen. Lovlige graffitivegger, som tidligere var blitt satt opp av kommunen, ble fjernet og straffenivået skjerpet. Sommeren år 2000 innførte også byrådet i Oslo sin såkalte nulltoleranselinje mot graffiti; en politikk som medførte at alle lovlige graffitivegger skulle fjernes, og at organisasjoner som drev kurs eller utstillinger knyttet til graffiti ville miste all kommunal støtte. I hovedstadens aviser foreslo Oslos byråd Fritz Huitfeldt (H) å beslaglegge elevers kladdebøker hvis de inneholdt graffitiskisser, med mål om å identifisere "taggere som terroriserer byen".
Denne veggen i gamlebyen var en populær vegg for graffitiartister i Oslo. Piecer av Optik, Doe, Cevs og Thisit i Gamlebyen i Oslo, 2001. Foto: Gard Andreas Frantzsen, Gategallerier.
Oslo kommunes nulltoleransepolitikk fikk en ny frontfigur i 1999 da Merete Agerbak-Jensen (H), byråd for miljø og samferdsel, profilerte seg ved å erklære “krig mot taggerne”. Nå ville selv den minste tag anmeldes og fjernes innen 48 timer, og ifølge byrådet skulle ikke en eneste tagger heretter føle seg trygg. Til Dagbladet erklærte byråden at “alle skal tas”. Agerbak-Jensen inntok rollen som graffitimiljøets fiende med en så stor iver at den overgikk selv innsatsen som var lagt ned av Bjørn Rydmark, Oslos Sporveiers informasjonssjef. I 2003 tok Rydmark æren for at antallet anmeldelser av tagging i selskapet hadde gått ned siden år 2000, etter det han selv beskrev som "en tøff kamp som det ser ut til at vi vant". Men graffitimiljøets innsats ble slett ikke dempet, og stoltheten ble kortvarig. Etter en solid økning i antall tilfeller etter Rydmarks uttalelser, stilte en skuffet informasjonssjef opp på ny i Aftenposten i 2007, og innrømmet at "hærverket har akselerert utover høsten".
I 1999 ble budskapet “Fuck Merete Agerbak Jensen!!” malte på siden av en bro ved Hunderfossen. Foto: Erik Vold / NRK.
De smålige tendensene i omtalene av graffitimiljøet fikk også tilsvar fra utøverne, som i tillegg hadde fordelene det medførte å kunne holde seg anonyme. Allerede i 1999 dukket budskapet “Fuck Merete Agerbak Jensen!!” opp med store, hvitmalte bokstaver på siden av en bro ved Hunderfossen i Innlandet fylke. At taggen også ble stående tross medieoppslag (den ble fjernet først i år 2007), bidro til å latterliggjøre byrådets ambisiøse visjoner om at all tagging skulle fjernes innen 48 timer. I 2004 byttet Agerbak-Jensen karrierevei da hun fikk ny jobb som kommunikasjonsdirektør i Oslo Sporveier (!), før hun returnerte til lokalpolitikken for å representere Oslo Høyre i 2006.
Dette vegmaleriet på Hausmania i Oslo ble malt på 2000-tallet og fikk stå i over 10 år før det ble bygget inn av et nytt bygg på tomten foran veggen. Veggmaleriet ble malt av graffitikunstnerne Jame, Ridder, Ceng, Kneck, Optik, Mast, Skog, Xno og Eksem. Foto: Beelectro / Per Egil Haram
Graffitikrigens påvirkning på gateplan
Siden den økte overvåkningen og risikoen for høye bøter førte til at graffitimalerne fikk mindre tid til å skape detaljerte verk, valgte mange å fokusere på tags fremfor mer tidkrevende uttrykksformer. I ettertid har tags blitt kjent som et helt sentralt element i det som anses som “Oslostilen” på den internasjonale graffitiscenen. I boken “Tagging: en bok om stygt som pent” (2014) peker forfatter Jo Brochmann på at økt press og begrenset tidsbruk var sentrale faktorer bak Oslograffitiens karakteristiske "trash-estetikk", en stil som forfatteren rettmessig sammenligner med musikksjangeren pønk.
Tags i Oslo, Hausmannsgt, 2001. Foto: Gard Andreas Frantzsen, Gategallerier.
Selv om målet med nulltoleransen var å knekke motivasjonen til graffitimiljøet, resulterte kampanjen i en nærmest motsatt og skjerpende effekt. Ifølge sosiolog Mikael Lien Andersen, som har gjennomført intervjuer med aktive utøvere fra perioden, fungerte nulltoleransepolitikken nærmest som å helle bensin på et bål. For mange i miljøet bidro den politiske motstanden til å gjøre tagging enda mer attraktivt, spesielt blant de mest opprørske av graffitimalerne – gruppen av utøvere som kommunen trolig helst ønsket å temme.
I tillegg førte den strenge linjen fra myndighetene til en økning i rekruttering av graffitiutøvere som var spesielt motivert av opposisjon. Eskaleringen av konflikten ble også sterkt preget av at kampvillige Oslo Sporveier ga en gruppe svært aggressive og voldelige vektere ansvaret for å patruljere og beskytte organisasjonens stasjoner og vognmateriell. Vekternes konfliktsøkende praksis bidro i løpet av kort tid til en kraftig økning i antall konflikter og voldsepisoder mellom gruppene.
Security Concept - Sporveiens voldelige vekterpatrulje
I 1995 ble vekterselskapet Security Concept etablert og tildelt ansvaret for Sporveienes sivile vakthold. Flere av vekterne i selskapet hadde erfaring som leiesoldater og kampsportutøvere, og gjorde seg raskt bemerket med voldelige episoder rettet mot personer de oppfattet som taggere. Vekterne tok sitt oppdrag svært alvorlig, nærmest til en komisk grad, ved å operere som dedikerte spanere som patruljerte t-banelinjene i sivile biler. De kommende årene ble det en vanlig øvelse for byens ungdommer å lokalisere Concepts vektere, som ved en rekke anledninger ble observert sittende med kikkerter i bilene, iført ulike forkledninger eller skjult under presenninger ved t-banens endestasjoner.
Et bilde av Concept
Det bør bemerkes at mange av skildringene om Concepts fremgangsmåter i dette avsnittet stammer fra forfatterens egne erfaringer. Undertegnede var selv vitne til at tidligere FN-soldat og vekter Pål Sergei Gjerding på brutalt vis brakk langfingeren til en 15 år gammel kamerat. Dette skjedde etter at gutten viste fingeren til vekternes Nissan Primera som sto parkert ved Valler stasjon i Bærum i 1999. Fingeren dukket opp som reaksjon på at vekternes sivile bil satte på fjernlysene i retning av ungdomsgruppen som oppholdt seg i leskuret på stasjonen.
I tillegg hadde Security Concept også en praksis med å ta bilder av ungdommene de "arresterte" og samlet denne “etterretningsinformasjonen” i et lukket arkiv på ulovlig vis. Nok en gang viste den aggressive tilnærmingen seg fullstendig ineffektiv for å dempe utøvernes engasjement. Den medførte en økning i antall tilfeller av hærverk og skadeverk mot Sporveiens eiendommer, drevet av graffitimiljøets hevnlyst og rettferdig harme.
Graffiti på t-banen av ATK ALL, Linje 5 i Oslo, 2001. Foto Gard Andreas Frantzsen, Gategallerier
I denne perioden oppsto også “trashing” av t-banevogner som et nytt konsept, der målsetningen var å knuse og vandalisere et vognsett i trafikk så mye som mulig. At denne trenden både skulle vise seg å være kortvarig og oppsto i en periode der graffitiutøvere ble ansett og behandlet som vandaler, er et påfallende bevis på at hærverket kan ha oppstått som en direkte motreaksjon til nulltoleransepolitikken. Slik skaper man pøbler.
Den av vekterne i Security Concept som i ettertid fikk mest oppmerksomhet i media, var en tidligere offiser ved Krigsskolen på Linderud. Geir Spanien skal ha jobbet i selskapet frem til han i september 2000 ble etterlyst av politiet for sin rolle i voldshendelsen mot Jan Kvalen, en kjent pengeinnkrever tilknyttet Tveita-gjengen. Selv om Security Concepts oppdrag var begrunnet med påstander om at graffitiutøverne også var involvert i mer alvorlig kriminalitet, var også flere av selskapets vektere nært tilknyttet hovedstadens tyngre, kriminelle miljøer, og da spesielt Spanien.
Linje-piecer av graffitikunstnerne Jag (UGK NINJAS), Tuns (MOC), Ifa (UGK) og Dao (CSM AW POS KD COD) Kvernerdalen i Oslo, 2004. Foto: StayOne
I 2001 ble Spanien fengslet for å ha drevet torpedovirksomhet på Elverum. Etter å ha blitt løslatt fra dette, ble den tidligere offiseren arrestert i oktober 2002. Spanien hadde da vært etterlyst i ni måneder, mistenkt for å ha forsøkt å drepe Milan Sevo, en av Sveriges mest kjente gangstere, i et oppdrag som leiemorder. Spaniens voldshandlinger spilte også en betydelig rolle i hendelsen som førte til det tragiske dødsfallet til den høyt respekterte graffitimaleren William Ellingsen i Gabels gate på Skillebekk i Oslo i 2004.
Det må understrekes at dette drapet ikke hadde tilknytning til konflikten mellom taggermiljøet og vekterne, men fant sted under en fest der kriminelle aktører fra flere miljøer var til stede. Etter den påfølgende rettssaken trakk Spanien seg tilbake fra offentlighetens søkelys og flyttet til utlandet, før han i 2012 ble funnet død i et hotellrom i Thailand.
Les del 5, Nulltoleransens siste(?) krampetrekninger
Denne er artikkelserien er skrevet med støtte fra Fritt Ord
Liker du artiklene våre og ønsker å se mer?
Vi er et uavhengig nettmagasin som ønsker å dele artiklene gratis med alle.
Hjelp oss ved å donnere en valgfri pengegave på Vipps-nummer #821569.
Ditt bidrag er viktig, og vil gi oss mulighet til å lage et mer innholdsrikt magasin om norsk urban kunst.
Du kan også støtte magasinet ved å kjøpe unike klær i vår nettbutikk designet eksklusivt for SplitCity Magazine. Alt overskudd går til videre drift av magasinet.
