Del 7, Politiske paradokser og lovlige opprør
Tekst: Jon F. Olsen
Det er en kompleks øvelse å oppsummere norske politikeres tilnærming til graffiti. Fra 90-tallet og frem til rundt 2005 var graffitikulturen ansett som en del av et kriminelt og problematisk ungdomsmiljø. De politiske uttalelsene som kom i årene som fulgte la vekt på betydningen av orden, samtidig som dagens politikere ser ut til å verdsette de smått opprørske elementene som en naturlig del av gatekunst. Det negative bildet av "taggere" har blitt opprettholdt, men nå i et mer nyansert rammeverk med mindre demonisering av miljøet. I byer over hele landet er ulovlig tagging stadig uønsket, samtidig som veggmalerier med graffiti og gatekunst har blitt en populær form for utsmykning som ofte finansieres med offentlige midler.
Likevel er det lite som tyder på at graffiti har blitt del av det gode selskap. At lovbrudd ikke tolereres er ingen overraskelse, men det er verdt å merke seg at det også jevnlig uttrykkes skepsis og mistenksomhet i omtale av lovlige graffitivegger, selv om verkene som oppføres der ofte er omhyggelig utført og tidkrevende. I tillegg er honorarene som tilbys gatekunstnere sjelden særlig høye. Beløpene overgår sjelden kostnadene det ville medført å få samme vegg ensfarget malt av et profesjonelt malerfirma. De få gatekunstnerne som kan lykkes med å forhandle seg frem til gode honorarer vil måtte vise til utstrakt erfaring og popularitet.
Graffitiwriteren Give langs toglinjen i Oslo, 2016. Foto: Beelectro / Per Egil Haram
Selv om kommentarer fra forbipasserende som regel er positive når de ser store veggmalerier, uttrykkes i tillegg også forundring og glede over at kunstnerne faktisk får lov til å utfolde seg i stort format på lett synlige steder. Tidvis kan det virke som samfunnsutviklingen vekker mer av publikums interesse enn selve motivene.
Byborgernes entusiasme
Store graffitiverk i offentligheten oppfattes som tiltalende om de er tydelig lovlig oppført, muligens fordi de vekker følelser om noe forbudt og spennende. Men siden ulovlig graffiti fortsatt er sterkt uønsket, betraktes også tilrettelegging av lovlig graffiti som risikabelt.
Ifølge aktører som aktivt oppsøker eiere av vegger som pryder byrommet, møter de sjelden godvilje eller forståelse. Eiendomsselskapenes tilnærming preges ofte av skepsis til kunstformen og hvordan slike dekorasjoner kan påvirke boligprisene i området. Ettersom selskapene som regel ønsker kreativ kontroll, pleier forhandlingene å skjære seg tidlig i planleggingsfasen.
Graffitikunstnerne Persue, Cesta, Achoe, Poeme, Kons og DirtyDes malte denne veggen under OFT-touren i 2016, på Rosenhoff i Oslo. Foto: Beelectro / Per Egil Haram
Både selskaper, politikere og kunsthistorikere verdsetter tilsynelatende den rebelske delen av graffitikulturen, men bare så lenge den kan kontrolleres. Grunneiere og politikerne ønsker å bestemme hvor graffiti skal vises, når den skal utføres og helst også hvordan den skal se ut. Kunsthistorikere ønsker å se gatekunst både i byrommet og i galleriene, men anerkjenner sjelden taggingens kunstneriske verdi. Estetikken til de mer populære versjonene av graffiti og gatekunst vurderes uten forståelse for opprørskulturen som uttrykkene springer ut fra.
Denne paradoksale alliansen mellom orden og estetikk opprettholder tolkningene fra 90-tallet og den påfølgende nulltoleransen, der graffitiens kvalitet ble vurdert etter moralske vurderinger.
Gatekunstneren Ståle Gerhardsen på Østensjø i Oslo, 2018. Foto: Beelectro / Per Egil Haram
Moralske vurderinger av kunst kan spores gjennom hele kunsthistorien, der noen former for uttrykk har vært fremstilt som gode og viktige, noen som nøytrale og andre som dekadente eller umoralske. Slike trender ser ut til å endres omtrent hvert tiende år. Graffitiens nåværende og noe trendy status kan ha økt uttrykksformens anseelse fra umoral til nøytral posisjon, selv om uttrykkene stadig ikke anses som rene samfunnsgoder. Slik vil det også trolig forbli, så lenge eiendomsrett og lovverk tillegges mest vekt i kvalitetsvurderingen.
I motsetning til politikere som på 90-tallet sto hardnakket på sine meninger om at graffiti var stygt fordi verkene oppsto ukontrollert, har deres etterfølgere videreført synspunktene ved å betrakte graffitiuttrykk som særlig vakre så lenge de er oppført i lovlige og kontrollerte former. Det politiske ønsket om nyttiggjøre seg en opprørskultur ved å kontrollere den, er i beste fall en forenklet tilnærming til et komplekst fenomen. Tolkningsrammen medfører at politikernes tilnærming til graffitiestetikk er en motsetning til graffitimiljøets interne verdier og kvalitetsvurderinger. Der er nemlig risiko en sentral del av vurderingsgrunnlaget; graffitimalere vurderer verkenes estetiske verdi basert på risikoen utøveren utsetter seg for.
Jo større risiko, jo mer beundret blir verket.
Throw-ups av SGEE og RDR i Oslo, 2016, De to er ansett som noen av de viktigste og mest toneangivende graffitiartistene i Norsk graffitihistorie. Foto: Beelectro, Per Egil Haram
Norske politikere har imidlertid holdt fast ved sitt syn om at kun det kontrollerte og lovlige bør anses som vakkert. Dermed forblir den politiske oppfatningen av graffitikulturen på et overfladisk nivå, til tross for enkelte, positive holdningsendringer som har kommet graffitimalerne til gode. For eksempel har utøverne på få år gått fra å bli ansett som kriminelle monstre til potensielle helter. Internt i miljøet ansees fremdeles ulovlige utøvere som både integrerte og viktige, mens politikere stadig ser dem som pøbler og fremhever de lovlige utøverne som miljøets store stjerner. Dette fremstår som et forsøk på å temme kulturen ved å påvirke dens interne normer, men en opprørskultur som ber om tillatelse vil alltid opptre som en skygge av seg selv.
Det som tilsynelatende var en utstrakt hånd i kunstens navn, var trolig nok et forsøk på å opprettholde orden. Til tross for en mildere retorikk om graffiti som fenomen har politikerne videreført sin kamp mot ulovlig “tagging”. Dagens politikere virker å betrakte seg selv som sjenerøse når de tillater graffitiverk å bli satt opp i de offentlige områdene de administrerer.
Men fremfor å møte graffitikulturens unike aspekter med toleranse, har de valgt å nyttegjøre seg av miljøets ustoppelige skapertrang for å dekorere nøye utvalgte deler av byrommene.
Graffitikunst som veggmaleri i Drammen, 2016. Foto: StayOne
Likevel har de nye holdningene definitivt kommet en ny generasjon malere til gode, nærmere sagt utøvere som liker å male lovlig med sprayboks, på store vegger uten risiko. I dag finner man teknisk dyktige, selverklærte graffitimalere som aldri har malt et eneste verk ulovlig. Denne nye grenen av utøvere gjenspeiler et mangfold man tidligere gikk glipp av under nulltoleransens kriminalisering av kunstformen.
På tilsvarende vis kan traumene fra nulltoleransens dager spores i miljøets mottakelse av denne “opprørsfrie” gruppen, ved at mange fra graffitimiljøets eldre garde nekter å anerkjenne dem som ekte graffitimalere. En slik anerkjennelse handler nemlig ikke om kvaliteten på verkene, men krav om at utøverne skal ha erfaring med risikoaspektene. En utbredt oppfatning er at ekte graffitimalere skal ha opplevd både jakt, arrestasjon og juridisk press. Oppfatningen virker særlig utbredt blant utøvere som opplevde den hardeste delen av politisk motstand mot kulturen som kom på 80-, 90- og 2000-tallet. Forståelig nok.
Throw-ups av Sgee og Refuse på Ensjø, 2021. Foto: Beelectro / Per Egil Haram
Nulltoleranse eller litt toleranse?
Slik har dagens positive holdninger til gatekunst ikke bidratt til å fjerne fordommene mot graffiti, verken fra politikken eller fra samfunnet generelt. Til tross for at byråd Melby i 2014 koblet lovlig graffiti til andre byutviklingsinitiativer som plantekasser med spiselige vekster og blomster, har betingelsene aldri vært de samme.
For selv om Melby stolt kunne meddele at Oslo kommune siden 2011 hadde vedtatt en mer imøtekommende holdning til graffiti, la hun også til at nulltoleranse mot tagging i det offentlige rom i Oslo ble gjeninnført i et bystyrevedtak samme år. Slike "handlekraftige" uttalelser kunne nærmest gi inntrykk av at ulovlig graffiti var akseptert i en periode, men slik var det selvsagt ikke.
Til tross for at bydelene beholdt sin autonomi over graffitivegger, er det stadig Oslo byråd som må godkjenne deres planer. Da politikerne i Bydel Gamle Oslo ønsket å etablere en lovlig graffitivegg i 2014 møtte de raskt motstand fra Høyre-byrådet. Beslutningen om graffitiveggen utviklet seg til et ideologisk slag mellom bydelen og byrådet. At partiet mangler en konsekvent politikk på området ble synlig etter at Høyres lokallag i Drammen ledet an i fjerningen av byens nulltoleransepolitikk samme vinter.
Igjen virket det som om kampen mot tagging stod i veien for velviljen, også i bydelens forslag. Ifølge Randi Nagelhus, avdelingsdirektør for tiltak innen helse, sosiale forhold og nærmiljø i Bydel Gamle Oslo, ønsket bydelsutvalget å etablere "en malevegg" og tydeliggjorde at dette “ikke inkluderte tagging”. Bydelen ønsket med andre ord å kontrollere hvilke uttrykk som skulle vises på veggen, tilsynelatende uten å innse ironien det medfører å diktere uttrykkene på en såkalt åpen vegg som skal være tilgjengelig for alle.
Graffitikunst i Oslo, 2018. Foto: StayOne
Kontroll skaper ikke kunst
“En by uten graffiti er skummel.“
Sitatet tilhører Viktor Rakov Gjengaar, initiativtaker for foreningen Urban Samtidskunst, et ressurssenter for urban kunst. Gruppen har siden 2012 aktivt utfordret Oslos holdninger til graffiti og gatekunst, og står bak flere av det som i dag er ansett som byens mest ikoniske veggmalerier. Ifølge Gjengaar har hovedstaden gjennomgått en revitalisering i synet på lokale gatekunst og veggmalerier, men undertreker at en hel generasjon av kunstnere har blitt stigmatisert av nulltoleransepolitikken.
Gjengaar har også påpekt at responsen på gatekunst varierer i ulike deler av Oslo. Han ser dette i sammenheng med det kulturelle mangfoldet i de ulike bydelene, og har merket seg at veggmalerier satt opp av Urban Samtidskunst har blitt særlig positivt mottatt på steder som Tøyen. I områder av byen med betydelig kulturell variasjon, finnes det også en høy grad av aksept for kunstneriske uttrykk i det offentlige rom.
I 2013 malte den Spanske muralisten Mr. Aryz malte dette veggmaleriet for Oslo Triennal of Mural Art på Tøyen i Oslo. Prosjektet var kuratert Urban Samtidskunst. Foto: Beelectro / Per Egil Haram.
De ulike vurderingene av den aksepterte gatekunsten og den mer tradisjonelle graffitistilen, med fokus på utforming av bokstaver, fører stadig til en ulik behandling av utøverne. Et eksempel på dette er at det tok svært kort tid fra den erfarne graffitikunstneren Ridder begynte på et oppdrag med å dekorere en liten, privat vegg på Grønland i 2014, før han ble lagt i jern av politiet.
Ifølge den svenske kunsthistorikeren Jacob Kimvall, tidligere kjent under signaturen “Track” og forfatter av boken "Noll tolerans – kampen mot graffiti" (2012), har det oppstått nye utfordringer som følge av den politiske splittelsen i synet på graffitikulturen.
Kimvall har påpekt at distinksjonen mellom "graffiti" og "tagging" har medført en verdimessig ladet betydning av begge begrepene, der spesielt "tagging" (eller det svenske uttrykket "klotter") har en nedsettende betydning og sier mer om den som bruker begrepet enn det som beskrives. Kunstviteren mener inndelingen bidrar til en forenklet og forvirrende diskusjon, samtidig som politikernes interesse for gatekunst har bidratt til å gjøre debatten mer kompleks og at det nå vil være vanskelig å påstå at graffiti bare er hærverk.
Oslo forble den eneste(!) nordiske hovedstaden som holdt fast ved den karakteristiske nordiske tilnærmingen til graffitikulturens særpreg etter at deler av nulltoleransepolitikken ble gjeninnført i 2011. København brøt med sin strenge linje allerede i 2005, etterfulgt av Helsinki i 2010. Først da Stockholm erklærte nulltoleransen for død i 2014 fikk Oslos lokale politikere fart på seg, takket være et privat forslag fra Harald Nissen (MDG). Da ba Nissen byrådet om å utarbeide en handlingsplan for graffiti og gatekunst som skulle fremme disse uttrykksformene som moderne former for kunst i det offentlige rom.
OFT-touren har reist Norge rundt i mange år for å fremme både norske og internasjonale graffitiartister, og har malt graffitikunst fra Nord til Sør. Fot
En kommunal fredserklæring
Slik ble Oslo kommunes første handlingsplan for gatekunst vedtatt i 2016, med mål om å "styrke og legge til rette for gatekunst i Oslos offentlige rom" frem mot 2020. Dokumentet markerte en etterlengtet og offisiell endring i den politiske graffitikrigen. En etterlengtet formalisering etter flere år med signaler fra kommunen om at nulltoleransen kunne anses som avsluttet.
I handlingsplanen brukes "gatekunst" som en samlebetegnelse for all lovlig gatekunst og graffiti. Til tross for at kommunen fortsatt holder fast ved feiloppfatningen om at begrepet gatekunst kan brukes som en fellesbetegnelse for graffiti, kan den uklare språkbruken trolig aksepteres av de fleste utøverne i bytte mot en økende aksept for gatekunst og andre graffitiuttrykk. På kommunens egne nettsider finner man nå følgende formulering:
“Oslo skal være en mangfoldig kulturby,
og gatekunst og graffiti er med på å berike byen vår.”
Flere av kommunens avdelinger ble tildelt ansvar for håndtering av gatekunsten, og etter en ny evaluering i 2020 ble dokumentet revidert og utvidet som en ny handlingsplan for Oslos gatekunst i perioden 2022-2025. I lys av utfordringene som har preget kommunens forhold til graffitimiljøet gjennom årene, inneholder den siste versjonen av planen en imponerende liste med tiltak.
Her slås det blant annet fast at kommunen vil anerkjenne gatekunst som et fullverdig kunstuttrykk, likestilt med andre visuelle kunstformer. Det vektlegges å utøve "et friere skjønn” og en mer fleksibel holdning til kunstnerisk utfoldelse på midlertidige installasjoner, for eksempel på midlertidige gjerder rundt byggeplasser. Kommunen vil også tilby betalte oppdrag til utøvere og arbeide for felles forståelse gjennom økt kunnskap om feltet. Slik skal det bygges allianser og en lovende fremtid for byens graffiti og gatekunst.
Men vil det skje umiddelbart? I kriger som har vært preget av harde fronter kan fredsforhandlinger vise seg å bli tidkrevende. Selv om kommunens kontroll over graffitimiljøet viste seg å være begrenset under "Taggerhue" og nulltoleranse-kampanjene på 90- og 00-tallet, hadde kampanjene likevel en normdannende effekt på innbyggernes oppfatning av miljøet. Den politiske demoniseringen av graffitimalere har utvilsomt satt dype spor som ikke kan endres over natten. Da spørs det om et fiktivt skille som deler miljøet i to grupper, hvor den ene elskes og den andre forblir hatet, faktisk vil kunne bidra til endring.
Likevel representerer den positive politiske innstillingen til lovlige utøvere en betydelig forbedring for Oslo og andre norske byer. Denne nye graffitipolitikken vil trolig skape mer offentlig kunst, demokratisering av byutviklingen og en økende grad av kulturelt mangfold. Dette er definitivt noe å feire, og graffitiutøverne kan tillate seg å nyte den gode stemningen for en stund. Trolig er nok de aller fleste byborgere enige om at dekorasjonene på Oslos bygårder og store flater har kommet byen til gode, takket være innsatsen fra ildsjelene bak grupper som Urban Samtidskunst og Street Art Oslo.
Les del 8, Graffitikulturens nye status
Denne er artikkelserien er skrevet med støtte fra Fritt Ord
Liker du artiklene våre og ønsker å se mer?
Vi er et uavhengig nettmagasin som ønsker å dele artiklene gratis med alle.
Hjelp oss ved å donnere en valgfri pengegave på Vipps-nummer #821569.
Ditt bidrag er viktig, og vil gi oss mulighet til å lage et mer innholdsrikt magasin om norsk urban kunst.
Du kan også støtte magasinet ved å kjøpe unike klær i vår nettbutikk designet eksklusivt for SplitCity Magazine. Alt overskudd går til videre drift av magasinet.
