Del 2, 1980-tallet – Kamp om lydighet og orden i byrommet
Tekst: Jon F. Olsen
På begynnelsen av 80-tallet var generasjonskløften mellom Oslos eldre myndigheter og byens ungdomsmiljøer vokst videre fra konfliktene som oppsto etter hippietiden på 60- og deler av 70-tallet. Mangelen på forståelse og toleranse ble videre forsterket som følge av at den amerikanske narkotikakrigen ble importert for å imøtekomme den moralske panikken som oppsto blant Osloborgerne da nye miljøer med langhårete, hasjrøykende ungdommer etablerte seg med den ærverdige Slottsparken som møteplass. Siden mange følte frykt for at samfunnet raskt kunne gå til grunne om myndighetene ikke grep inn, valgte mange politikere å følge opp med sensurerende lovgivning for å fremstå handlekraftige overfor velgerne.
Masterpiece av Crazy3 på Økern i Oslo, 1986. Foto: GOAL
I 1978 innførte Nordli-regjeringen det såkalte Rullebrettforbudet, som medførte at alle nordmenn som importerte, solgte eller brukte skateboard kunne bli bøtelagt og få brettene sine inndratt. Dette markerte starten på en tiårsperiode der Norge ble det første landet i verden hvor man kunne straffes for å selge, kjøpe eller bruke rullebrett. Men mot formodning valgte ingen andre europeiske land å følge etter, og lovverket ble endret i 1989. I ettertid har Rullebrettforbudet blitt stående som et symbol på nordmenns tro på straffetrusler som verktøy for å regulere sosial atferd.
I dag vet vi at effekten var minimal. Forbudet førte slett ikke til at ungdommenes trang til å skate eller gjøre opprør ble dempet. Tvert imot bidro den politiske motstanden til å forankre hippiebevegelsen, Blitz og skatemiljøet som etablerte subkulturer. Det mislykkede forsøket på å begrense skating bidro ikke bare til å øke avstanden og mistilliten mellom samtidens generasjoner, men bygget også opp en ny selvtillit og tilhørighet for subkulturens deltakere.
Under skateforbudet måtte skaterne bygge skaterampene selv ute i skogen, bortgjemt fra folk. Foto: NRK
I en nyhetssak fra 2019, skrevet i anledning 30-årsjubileet for opphevelsen av Rullebrettforbudet, forklarte programleder Vibeke Sørlie at hun og andre unge skatere ikke brydde seg særlig mye da forbudet ble innført. Ungdommene i hennes vennegjeng følte seg ikke som kriminelle, og var heller ikke redde for å bli tatt. Særlig ett av Sørlies sitater i artikkelen kunne like gjerne ha kommet fra et medlem av graffitikulturen som skulle vokse frem i byen bare noen få år senere:
– Å være en del av det miljøet gav oss et gigantisk selvbilde som folk bare ristet på hodet av. Så vi forsynte oss av byen akkurat som vi ville.
“True art“ av Crazy3 (Zack, Tom1 og Trax) på Lindeberg, 1984. Foto: GOAL
Det konfliktpregede forholdet mellom voksne og ungdommer la grunnlaget for et konsept som har preget den norske graffitikulturen mer enn noe annet, den forhatte "nulltoleransen", et begrep som har mistet mye av appellen det hadde, men som stadig kan oppfattes positivt. Dette har noen merkelige sider, siden synonymet "intoleranse" som regel anses som et negativt fenomen og motsetningen "toleranse" også er et positivt ladet begrep, er det behov for en liten språkanalyse for å klargjøre denne begrepsbruken.
Cape2 og Raide (Crime Empire) på Gran Skole på Furuset i Oslo, 1986. Foto: GOAL
Toleranse handler om å observere et fenomen man ikke liker, og være i stand til å gripe inn, men likevel avstå fra å gjøre det. Dette er et prinsipp som er viktig for sosiale relasjoner, da det bidrar til å unngå unødvendige konflikter. Noen ganger er det nemlig nødvendig å tolerere visse uønskede uttrykk eller adferd. Manglende toleranse anses som negativt for samfunnsutviklingen, siden det skaper et vanskelig handlingsrom for kulturelle uttrykksformer. Alle former for kunst har sin høyeste samfunnsverdi når de utfordrer våre felles, etablerte og grunnleggende holdninger.Samtidig kan for mye toleranse også være problematisk. Hvis for eksempel vold tolereres i høy grad, kan dette bidra til å legitimere en økning i antall voldshandlinger. Men siden de færreste ønsker å argumentere for at vold bør tolereres, er det heller ingen grunn til å mobilisere mot vold ved å bruke begreper som "nulltoleranse". Dette er allerede etablert og akseptert. Toleranse er med andre ord særlig nyttig der det oppstår usikkerhet i møte med nye fenomener og verdiene som uttrykkes.
På 80-tallet var det flere lovlig oppførte graffiti prosjekter, men slike initiativer ble snart byttet ut med fordommer og svertekampanjer. Faksimile Aftenposten 1985.
Derfor er nulltoleranse et begrep som dukker opp i samfunnets spissede kulturkonflikter, og brukes i debatt for å etablere et tydelig, moralsk standpunkt i møte med kontroversielle fenomener. Men bruk av begrepet nulltoleranse innebærer også at de som forsvarer slike fenomener vil oppleve intoleranse - en uvilje mot å akseptere andre meninger enn ens egne.
Jo tydeligere et problem er, desto mer akseptabelt vil nulltoleranse være som strategi. Nulltoleranse mot mobbing i skolen er for eksempel utbredt fordi mobbere ikke trenger (eller fortjener) beskyttelse. Ikke alle nyanser trenger nødvendigvis å vurderes i alle tilfeller.
Men at nulltoleranse ble ansett som en passende tilnærming til graffiti uttrykte en manglende interesse for kulturens nyanser, og viser hvor steile frontene var i denne kulturkampen. Ved å avvise all form for toleranse overfor graffiti, sendte norske politikere et klart signal om at ingen aspekter av graffiti-kulturen var ønsket. Politikernes behov for å uttrykke autoritet kombinert med manglende kulturforståelse skulle også føre til nulltoleransens fall.
Måten intoleranse ble etablert overfor ungdommenes interesser la grunnlaget for at graffiti ble en opprørskultur som de unge fikk drive og opprettholde helt på egen hånd. De benyttet anledningen til å utfordre privat eiendomsrett og skape nye måter å erobre byrommet på. Som to kulturelle bevegelser med røtter i ungdommelige behov, ble graffiti- og skatekulturen tett sammenknyttet fra begynnelsen av. Anerkjennelse fra den etablerte delen av samfunnet var verken ønsket eller nødvendig for disse miljøene. Tvert imot fungerte den politiske motstanden som legitimerende, nærmest som et gjødsel som lot dem blomstre.
Graffiti på t-banen av "Devilsh Force. Majorstuen, 1986. Foto: GOAL
La oss bli værende ved visjonen om et rent og harmonisk samfunn, som fikk norske politikere til å iverksette ordenstiltak som ble nærmest totalitære. Denne betegnelsen kan fremstå i sterkeste laget, men er dekkende for politiske konflikter der det ikke finnes rom for kritikk eller uenighet. Siden deres tilnærming til graffiti fortsatte i en autoritær retning utover 1990-tallet, tyder lite på at myndighetene hadde tatt lærdom av Rullebrettforbudets fiasko. Da 80-tallet var tilbakelagt, hadde politikernes og medias tidligere entusiasme tatt form av en åpen konflikt med utøverne, som fikk det medieskapte tilnavnet “taggere”. Graffitiens symbolske betydning som tidligere var preget av en felles forståelse, gled nå videre i retning av en full splittelse mellom utøverne og alle andre.
“– Å være en del av det miljøet gav oss et gigantisk selvbilde som folk bare ristet på hodet av. Så vi forsynte oss av byen akkurat som vi ville.”
På kort tid hadde graffitimiljøets verk, som for utøverne uttrykte intern estetikk, tilhørighet, kommunikasjon og ferdigheter, endret seg til å bli konsekvent betraktet som provoserende hærverk og tankeløs pøbelvirksomhet i resten av samfunnet. I forkant av OL på Lillehammer i 1994 kom det flere initiativer, nærmest en politisk trend, om å mobilisere lokalmiljøene mot graffitiutøverne. Her deltok både ordførere, stortingsrepresentanter og flere av regjeringens ministre aktivt i kampanjer for å fjerne graffiti og sverte miljøets intensjoner.
Kanskje var Norge og graffiti en vanskelig match. Selv om norsk kultur er preget av konformitet, i form av krav om å tilpasse seg de gjeldende normene i samfunnet, ble det i tillegg insistert på at autoriteter måtte adlydes. Dette medførte i praksis at politikernes estetikk ble satt opp som en motsetning mot graffitikunstneres estetikk. Slik ble det etablert som en sannhet at ryddige, ordnede og presentable uttrykk representerte det vakre og positive, i motsetning til det energiske, uforutsigbare og kaotiske.
Les del 3, 1990-tallet: Med ondt skal ondt fordrives
Denne er artikkelserien er skrevet med støtte fra Fritt Ord
Liker du artiklene våre og ønsker å se mer?
Vi er et uavhengig nettmagasin som ønsker å dele artiklene gratis med alle.
Hjelp oss ved å donnere en valgfri pengegave på Vipps-nummer #821569.
Ditt bidrag er viktig, og vil gi oss mulighet til å lage et mer innholdsrikt magasin om norsk urban kunst.
Du kan også støtte magasinet ved å kjøpe unike klær i vår nettbutikk designet eksklusivt for SplitCity Magazine. Alt overskudd går til videre drift av magasinet.
