Graffitikunstner SMUG på NuArt festivalen i Stavanger. Foto: Brian Tallman

Debatten har rast i Stavanger etter at lokale politikere varslet at de ville sette av 1,5 millioner kroner til gatekunst i Stavanger i 2023 - og hvert år fram til 2026.

Dette var gode nyheter for byens lokale gatekunstfestival Nuart, som har vært avholdt årlig siden 2001, men deretter stoppet opp i september 2021. Da la festivalen ned driften, og varslet at de var lei av å kjempe for å få støtte. Men så kom altså kommunen til unnsetning.

Nå lover gründer og daglig leder Martyn Reed at det blir ny festival i september 2023. Det tok likevel ikke lang tid før gladsaken raskt ble til en strid mellom lokale kunstgrupper som følte seg forbigått av kommunens tildeling. Kunstnerne har vært misfornøyd med at Nuart ikke hadde søkt om pengestøtten som nå er varslet av partiene som utgjør flertallet i Stavangers lokalpolitikk; Rødt, MDG, SV, Ap, Sp og Folkets Parti.

Uenighetene førte til at 17 kunstnere og kunstnerorganisasjoner skrev under på et brev til politikerne og lokalavisen Aftenbladet med kritikk av tildelingen. Kunstnerne reagerer på at Nuart har sluppet å gå gjennom den omfattende søknadsprosessen som ellers er påkrevd for aktører som vil bidra med kunst i det offentlige rom. Lokale kunstnere må vanligvis også godkjennes av kommunens kunstutvalg, men Nuart har fått tilskudd uten faglig vurdering eller saksbehandling.

Nå diskuteres det hvorvidt politikere bør få lov til å gi bort en haug med penger til kunst de selv hevder å like, på siden av de offisielle søknadsprosessene. Men da Nuart mistet støtte i 2016 var det etter nettopp slike faglige, kunstneriske vurderinger, og da uttrykksformen ble satt opp mot annen kunst, kom gatekunsten til kort.

Kunstnerne som ble tilsidesatt i denne omgang har gode argumenter, men de er ironisk nok av det politiske slaget. For sammenlignet med andre kunstformer finnes det sider ved gatekunst som er temmelig unike. Og det er nettopp disse unike sidene som nå skaper problemer i møte med lokalpolitisk entusiasme og et ellers stivbeint regelverk.

Ved å etterlyse gatekunstens “faglige visjon”, relevans og “kunstnerisk og faglig interesse” i sin argumentasjon får kunstnergruppen diskusjonen til å ligne på en debatt om etablering og klasseforskjeller. Ironisk nok ser det ut til at rollene har blitt snudd på hodet, slik at kunstnerne ligner mer på byråkrater enn selv politikerne, som til sammenligning fremstår som frie rebeller. Debatten ser ut til å handle om det gamle mot det nye - både i kunstneriske uttrykk og i politiske støtteordninger.

Jofre Oliveras og OneUp på NuArt festivalen. Foto: Brian Tallman

Kunst kan provosere ved å utfordre normer og følelser gjennom valg av motiv og teknikker. Gatekunst er unikt posisjonert som en nyere del av graffitiens kulturhistorie, der opphavet stammer fra utøvere som utfordret den private og kollektive eiendomsretten ved å male på andres eiendom. I dette perspektivet skal man ikke la seg tøyle av politiske begrensninger for å utfolde seg. Det å søke om kommunale penger er i seg selv et brudd med tradisjonen.

Når kunstnergruppen peker på at festivalen ikke rekrutterer nye gatekunstnere, tror de visst at streetart søker å etablere seg på samme grunnlag som de andre tradisjonene. Det er neppe tilfellet.

Et positivt forhold til gatekunst byr på unike utfordringer for offentlig forvaltning. Nuart beskriver også selv at de opererer “outside of the traditional art establishment". Ironisk nok er slike festivaler likevel avhengig av offentlig støtte. Alternativet er noe som er mindre populært internt; kommersielle interesser.

Tradisjonelt er ikke graffitbevegelsen alliert med verken det offentlige eller kommersialismen. Så valget for politikerne blir egentlig om man vil gi “taggerne” penger, eller ikke ha festival i det hele tatt. Dette er en ny problemstilling for både politikere og det etablerte kunstmiljøet.

Der tradisjonelle kunstbevegelser over tid har gjort seg avhengig av offentlig støtte, overlever graffitien helt fint uten. Men da blir det litt graffiti her og der - etter utøvernes eget ønske, og ikke en festival som tiltrekker seg turister og yrende kulturliv. At kommunen ønsker seg dette er slett ikke så underlig.

Men midlene kommer fra en felles pengesekk, og siden festivalen er unik sammenlignet med andre tilbud er det politisk uklokt å sette kunstsjangrene opp mot hverandre ved å la dem konkurrere om de samme midlene. Det unike ved tildelingen er også det mest kontroversielle - det manglende kravet om søking. Dette var utrolig klønete fra politikernes side.

Kommunen vil være ung og hipp, og har ikke annet valg enn å bla opp. Tradisjonell kunst vil aldri kunne konkurrere med gatekunstens sosiale appell, for sistnevnte er flinkest til å gi faen. Ironisk nok trenger gatekunsten likevel økonomisk støtte om en festival skal få en viss størrelse. Denne kompleksiteten kjennetegner all gatekunst som utføres med tillatelse.

Forenklet sagt er tradisjonell kunst mer kunst enn kultur, mens gatekunsten er mer kultur enn kunst. Derfor er det et problem at kommunens midler er samlet i en fellespott for kunst og kultur. Resultatet er at kunstsjangrene blir satt opp mot hverandre, og deres unike sider og motsetninger seg imellom blir undergravet.

Kunst skal provosere og vekke følelser, men noen ganger kommer det samme fra politiske løsninger. Gratulerer til Nuart med gjenoppstandelse i kulturbyen!