Vestkantens pøbelvelde med ny utstilling på Harbitz
Graffitikurator Marthe Hem foran en piece av Juan.
Tekst: Jon F. Olsen
Foto: Sebastian Elofsson
Denne helgen møttes et knippe av Oslos graffitimalere på Harbitz Torg, Skøyen for å produsere en kunstutstilling på gateplan for andre år på rad. Utstillingen vil stå fra 2. september til 10. november og arrangeres i samarbeid med Møller eiendom og Veidekke.
Arrangementet er kuratert av Marthe Hem for Street Art Arena og finner sted i Paraplygaten på Harbitz Torg – en gate omtalt som “En skjult perle på Skøyen” av VisitOslo i 2021. På plassen står kunstnerne side om side med uterestauranter og moderne arkitektur. Fjorårets utstilling kunne skilte med utøvere som Ridder, Diana Kinnerød, Hui, Juan og Renate Hermasen.
Utstillingens plassering er ganske unik, for selv om Oslos vestkant har en stolt tradisjon for graffiti har bydelens lokalkultur vært preget av fokus på orden og kontroll. Men kunsten forandrer samfunnet, og nå dekoreres store, firkantene lerreter midt på torget i bydel Ullern, til lyden av rapmusikk fra store høyttalere og hyggelige tilbakemeldinger fra lokalbefolkningen som passerer.
På stedet fikk vi en prat med kurator Marthe, som var på plass for å tilrettelegge for flere av årets utøvere som Byks, Sling, Date, Uhyr og Big Ben og samtidig besvare nysgjerrige spørsmål både fra ivrige tilskuere og masete skribenter fra graffitipressen.
Nå er det andre år på rad dette arrangementet blir holdt, blir dette en tradisjon fremover?
– Klart det! Man skal prøve alt én gang, og hvis det er gøy så kanskje to. Hvis det er gøy ser jeg ingen grunn til å slutte med det, og det er fortsatt gøy.
Hvordan får man satt i gang en årlig graffitiutstilling midt på fancy Skøyen?
– Det er vel ikke det mest logiske stedet, mange av kunstnerne må bruke GPS for å finne frem. Men jeg liker den kulturkræsjen, for det er her det må være – det er her de ikke har sett det så mye før. Jeg kjenner eiendomssjefen for Harbitz torg, Cathrine Gram, og hun er virkelig tøff. Her får vi friheten vi trenger.
En av graffitikubene i utstillingen på Harbitz torg i Oslo, malt av Ridder (2021).
Utstillingen består av store lerreter formet som firkantede kuber, kjørt inn med lastebil og plassert med lift. I perioden mellom utstillingene har kubene stått plassert ved Skøyen stasjon. Nå dekoreres de for andre gang. Kunstnerne har ulik tilnærming, noen har delt opp sine verk på hver av kubens fire sider, andre velger å strekke motivet over hjørnene og rundt boksen.
– Kubeformatet er interessant, det er gatenært. Utøverne står ikke på en lift høyt oppe i luften, de står midt på fortauet. Den overraskelsen i det, at man som tilskuer ikke kan forberede seg for mye, er viktig. Plutselig er kunsten rett i ansiktet på deg på gata, slik det skal være. Det fjerner også litt av klasseaspektet som preger kunst ellers.
Folk virker definitivt mer positive enn før. Er det kanskje på vestkanten det er størst endring i aksepten? Skal graffiti bli høykultur nå?
– Det vil vi ikke at det skal bli, for “edgen” skal bevares. Men jeg tror det kan være fint å avdramatisere utøverne også, klassiske kunstmalere kan jo ha langt flere skjeletter i skapet sitt, det er bare manglende kunnskap som gjør at akkurat denne formen for kunstnere føles så fremmede og farlig. Disse her er håndplukkede ut fra hva de kan og gjør, og jeg vet at de som velges ut kan levere. Tillit er key her. Fullstendig avgjørende.
Stemningen er god på plassen når vi ankommer. Mange forbipasserende stopper opp for å studere verkene og slå av en prat med utøverne, før de passerer videre.
Marthe begynte å kuratere graffiti- og gatekunsutstillinger i det offentlige rom i 2019, og jobber både i Norge og Sverige. Hennes mål er å skape jobber og sikre utøverne en delaktighet som gjør at de kan tjene penger på det de er gode på. Motivene er nesten sekundært.
– Jeg jobber mest med malere som er aktive i graffitiscenen. Ikke noe vondt om kunstskolekids, haha! Men writerne (graffitikunstnerne. Red.anm.) er logisk nok raskere, mer erfarne, gatesmarte og lojale. Derfor får de også frie tøyler på prosjektet, for dette er en kunstform som er så kompleks og så vanskelig å lære seg at de må få bestemme selv. De bør ikke detaljstyres, og særlig ikke av meg som ikke kan tegne en pinnemann en gang. Det hadde tatt seg ut.
Graffitikurator Marthe Hem i undergangen malt av Anette Moi og Ingunn Dybendal på Harbitz Torg i 2021.
Etter nulltoleransens fall har en rekke samfunnsaktører blitt stadig mer positive til graffiti som uttrykksform, og endringene har kommet så brått at de utfordrer idéer som har vært gjeldende i flere tiår. I det opprørske graffitimiljøet finnes det stadig motsettende meninger i spørsmål om graffitiutøvere bør jobbe for penger. For Marthe er det viktig å bryte ned fordommene rundt dette på begge sider av forhandlingsbordet.
Jeg jobber ikke med offentlige kunstpenger, jeg jobber med private aktører; eiendomsfirmaer, borettslag og lignende. Da kan man også sikre at alle får betalt, uten å kreve f.eks. kompisrabatter fra utøvere eller leverandører. Det er jo de som gjør dette mulig. Målet mitt er å finne en prissetting der det faktisk blir dyrere og mer verdifullt å male en vegg med et kunstverk enn det er å male den hvit. For det skulle bare mangle. Det gjelder å gjøre dette på en verdig måte.
Fra fjorårets utstilling er enkelte verk blitt oppført som permanente, blant annet et 29 meter langt veggmaleriet av Anette Moi og Ingunn Dybendal som er en hommage til Pushwagner (Terje Brofors), som bodde i nærområdet sine siste leveår. Pushwagner levde store deler av sitt liv på gata, men fikk sitt store gjennombrudd som kunstner i godt voksen alder. I likhet med dagens graffitimalere var hans unike livserfaringer en viktig årsak til verkenes kvalitet og anerkjennelsen som fulgte.
– Vi må ta bort det at det er stygt å tjene penger på det man er god på. De som forvalter vegger må forstå at det ikke er kuratorene eller graffitikunstnerne som har flaks fordi vi får en vegg, det er de som som eier veggen som er de heldige. Også utøvere som er aktive på den illegale scenen må kunne ta en betalt jobb uten å behøve å selge verken sjela si, identiteten, metoden eller uttrykket sitt. Og oppdragsgivere må forstå at de ikke kan diktere verkene til noen som har lagt de berømte 10 000 timene og vel så det.
Utstillingen fullføres i disse dager, og blir stående på torget til 10. november. Ta en tur innom Skøyens Paraplygate for å sjekke ut en av Oslos skjulte perler i et stadig voksende marked for kredibel gatekunst.
Les også: Hvitsnipp møter gatekunst
