Tekst: Jon F. Olsen

I Oslos gater blomstrer gatekunsten for tredje året på rad gjennom gatekunstfestivalen Løkka-Lykke. Årets tema, “Kunst i mellomrom,” understreker festivalens ambisjon om å fremheve gatekunstens positive og samlende rolle i byområdene, noe som utfordrer konvensjonelle oppfatninger om kunst og eiendomsrett. Kan street art være med å berike byens mellomrom, og hva betyr dette for Oslos kulturelle landskap?

For tredje juni på rad ble Oslos gater dekorert av en mangfoldig gruppe gatekunstnere, i en oppvisning av bredden som finnes i de kunstneriske uttrykkene som kjemper om plassen i byrommet. Gatekunstfestivalen Løkka-Lykke er et initiativ fra Løkka Gårdeierforening og Street Art Oslo, og de siste tre årene har arrangementet etablert seg som en brobyggende tradisjon mellom graffitimiljøets mange sider, og innbyggerne som bruker og holder byen levende på daglig basis.

Årets tema “Kunst i mellomrom” gjenspeiler på effektivt vis festivalens målsetting, som er å vise hvordan gatekunst bidrar til en positiv og samlende effekt for byområdene. At festivalen arrangeres på Løkka er også passende, siden dette er en sentrumsnær bydel som har vokst frem som Oslos mellomrom. I norsk byhistorie betegner nemlig begrepet “løkke” et åpent jordstykke som ligger nettopp mellom bygninger og bygårder. Dette er også årsaken til at dette området har vokst frem som en naturlig arena for byens rikholdige kulturliv.

Graffiti: Kunst eller trøbbel?

Men mellomrommet som har gitt navn til årets festival, er ikke bare av geografisk karakter. Det gjenspeiler også et mellomrom mellom systemet og kunstbevegelsen, der graffiti som kunstform stadig møter på utfordringer i møte med de som eier bygningene. Arrangørenes erfaringer viser at graffiti, dessverre, stadig sliter med et rufsete rykte som bidrar til en lav anseelse blant byens gårdeiere og andre som forvalter eiendomsmasse i byrommet. 


I motsetning til andre kunstformer forventes det gjerne at graffitimalere skal være takknemlige for å få muligheten til å dekorere byrommet. Inntrykket er at det er kunstnerne som er heldige som får tilgang til byens lerreter, ikke gårdeierne. Som regel forventes det at utøverne selv skal finne de aktuelle veggene, gjøre avtalene som skal til og ordne med det praktiske. Oppdragsgivere uttrykker ofte skepsis til kvaliteten på verkene, og kompensasjon tilbys i svært liten grad.

Dette vitner om at Oslos gårdeiere anser graffiti som et problem, mer enn en ressurs. Enkelte avviser muligheten for lovlig og ryddig dekor på bakgrunn av at de “allerede bruker penger” på å fjerne graffiti. Denne manglende avgrensningen mellom raske, ulovlige uttrykk og store veggmalerier fremstår som sjangerbestemt. Slik tas kunstnere på riktig side av loven til inntekt for de ulovlige og raskere verkene som stadig dukker opp uten tillatelse.


Selv om ulovlig graffiti ikke kvalitetsvurderes før den fjernes, brukes likevel denne kostnaden som begrunnelse for å nekte oppføring av verk med høy kvalitet. Tilsynelatende er det mange i Oslo som tviholder på en tankegang om at ulovlig graffiti er stygt per definisjon, og at raske, illegale uttrykksformer er definerende for kulturen som helhet. Denne oppfatningen stammer nok fra Oslos strenge tilnærming til graffiti på 90- og 2000-tallet.

At estetikken som følger med graffitikulturens kobles til uønskede elementer fremfor å vurderes individuelt, skaper stadig utfordringer for arrangører og andre støttespillere som ønsker å argumentere for at slike verk er til berikelse for byen.

Fra Skateboard til Graffiti

Denne manglende kulturforståelsen gir assosiasjoner til forbudet mot skateboard (historisk omtalt som rullebrett) som ble innført i 1978 og opphevet i 1989. Norge var, og er til dags dato det eneste europeiske landet som valgte å forby skating. Etter at forbudet falt har aksepten for skating økt betraktelig, noe som kan merkes gjennom de store og påkostede skateanleggene som bygges og vedlikeholdes i de fleste av landets byer.

I likhet med graffiti er skating et urbant fenomen med en særpreget stil. De to kulturene har begge et internt fokus, og utøvernes mål er å bruke byrommet på en måte som passer utøverne og deres allierte. Men der skating lykkes med å få den private eiendomsrettens forvaltere med på sitt lag, har graffiti enda ikke lykkes med å riste av seg rollen som et yndet hatobjekt for de samme aktørene. Byens iskalde kapitalkrefter vegrer seg for å vedgå at graffiti fortjener en plass i deres visjoner. Dette er dessverre ikke noe nytt, historisk sett.

Moderne Graffiti: En Global Bevegelse

Om man besøker Munch-museet eller andre utstillingsvinduer der kapitalen står sterkt, vil man finne omtaler av kunstsjangre som i sin tid ble misforstått, som abstrakt ekspresjonisme. Denne uttrykksformen, også omtalt som New York-skolen, vakte motstand og frustrasjon blant gallerigjester som mente den var et hån mot tradisjonene de satte høyt.

Men abstrakt ekspresjonisme endte med å bli den første kunstretningen i USA som fikk internasjonal betydning, og bidro til at sentrum i kunstverdenen på 1900-tallet ble flyttet fra Paris til New York - som også er graffitiens fødeby. Kunstnere som Jackson Pollock og Willem de Kooning produserte en ny type bilder, med mål om å uttrykke kunstnerens indre følelser og underbevissthet. I likhet med situasjonen for graffiti, som i dag er verdens største kunstbevegelse sett mot antall utøvere, var kritikernes motstand et uttrykk for måten de nye idéene kolliderte med de nye. Her kolliderte kunstverdenens globale impulser med lokale interesser. Men fremfor å lære noe om måten kunst utvikler seg kulturelt, beholdt kritikerne fokus på det ene virkemiddelet de elsker og kontinuerlig holder fokus på; pengene.

Løkka-Lykke: en arena for dialog og kunst

Men der pengenes makt også er ekskluderende, er Løkka-Lykkes arrangementer åpne for alle, slik både byen og kunsten bør være. Dette mangfoldet er også representert i festivalens innsats for å fremvise et variert utvalg av kunstnere og aktivitetstilbud. I tillegg til kunstneriske bidrag fra ni kunstnere, har årets program for Løkka-Lykke bestått av omvisninger, filmvisning, skattejakter, seminar og workshops.

Ser man omtaler av måten abstrakt ekspresjonisme ble misforstått og motarbeidet, kan det anbefales å bytte bevegelsens navn med “graffiti” og merke seg likhetstrekkene måten samfunnet forholder seg til nye uttrykksformer som befinner seg på kollisjonskurs med det etablerte. Byens gårdeiere representerer her lekfolk som ønsker graffitikunst de selv kan forstå, slik at den kan omsettes til interesse som gir økt mulighet for kapital. Om en forespeilet økning i boligpriser er et kriterium for dekormuligheter, har hele byen et problem.

For graffiti er ikke lenger en liten uttrykksform, tvert imot. Selv om de høyere klasser trolig vil rynke på nesen av følgende påstand, har moderne graffiti posisjonert seg som toneangivende for det moderne kunstfeltets utvikling. Dette adresserer også den skeptiske tilnærmingen som gjøres uten estetisk vurdering; moderne graffiti er ofte mer imøtekommende enn den tradisjonelle.

Der målgruppen for tradisjonell graffiti primært var miljøets utøvere, er moderne graffiti mer imøtekommende og gjenspeiler et mangfold som i langt større grad gjenspeiler den varierte befolkningen i en by. Det samme kan neppe sies om den tradisjonelt homogene gruppen som utgjør byens eiendomsforvaltere.

Les også: Kampen mellom gammelt og nytt: Når tradisjon møter street art

Graffitiens plass i Oslo: fortid og fremtid

Som en fargerik kontrast til samholdet som gikk tapt da byen erklærte en grå krig mot graffitimiljøet for rundt 20 år siden, vokste Løkka-Lykke frem som en årlig arena for inspirasjon, dialog og berikende fornyelse av bygårdenes fasader. Arrangørene og deres allierte lokalpolitikere skal berømmes for å ha bidratt til forsoning, sistnevnte gjennom Oslo kommunes handlingsplan for gatekunst, og målsetninger om å anerkjenne og likestille gatekunst og graffiti med andre visuelle kunstformer.

Den økende graden av positivitet fra folkevalgte vitner om dagens graffiti oppleves som imøtekommende. At byens mangfoldighet kommer frem er helt avgjørende, særlig når det skapes inntrykk av at det pågår en kamp mellom kapitalen og befolkningens interesser.

For en frisk og velfungerende by er full av liv, og preges av konstant bevegelse og endring. Her vil enkelte ting krympe, mens andre vil vokse. Noe vil samles, og noe vil skilles. I likhet med kunstneriske uttrykk vil byer aldri kunne gjøre alle fornøyd, samtidig som de begge på unikt vis kan skape tilhørighet, lokal stolthet og positive overraskelser.

En ekte by som Oslo vil stadig oppleve store mellomrom, sprekker som alltid vil oppstå. Ved å tette disse med de unike ressursene fra byens gatekultur, bidrar vi til å holde den samlet.

Les også: Vestkantens pøbelvelde: Ekte graffiti på Harbitz 

Liker du artiklene våre og ønsker å se mer?

Vi er et uavhengig nettmagasin som ønsker å dele artiklene gratis med alle.

Hjelp oss ved å donnere en valgfri pengegave på Vipps-nummer #821569.

Ditt bidrag er viktig, og vil gi oss mulighet til å lage et mer innholdsrikt magasin om norsk urban kunst.

Du kan også støtte magasinet ved å kjøpe unike klær i vår nettbutikk designet eksklusivt for SplitCity Magazine. Alt overskudd går til videre drift av magasinet.