Blant de gamle og nye blokkene på Grünerløkka har festivalen Løkka-lykke fått boltre seg den siste uken. Nå skal alt ivaretas og formidles.

Tekst og foto: Henrik O. Rasch

– Det har vært mange baller i luften, men årets festival har gitt veldig bra, sier Hanne Ugelstad i Oslo Street art.

Fra et intimt kontor med utsikt over Sofienbergparken i Helgesens gate 46 har Ugelstad og kollegaen James Finucane, sammen med Løkka gårdeierforening og en hel haug av frivillige arrangert det som nå er Norges eneste årlige gatekunstfestival. Fra mindre sjablongkunst av Charlotte Nordlund og porselens-installasjoner av Dish, til store muraler av blant annet Awat Serdashti, Eva Hansen Sjøvold og duoen Anetta Lukjanova og Taneli Stenberg, har festivalen fått med seg det store spekteret og variasjonen som befinner seg innenfor gatekunsten. 

– Det har vært veldig annerledes å avholde festivalen i år siden vi ikke har vært noen begrensninger på grunn av pandemien. Det å kunne være her i Helgesens gate har også bidratt mye. Folk hører at det skjer noe i lokalet her, og det at de kan se oss, har generert mye mer oppmerksomhet – de merker at noe foregår, sier hun.

Og ikke minst:

– Godt vær hjalp veldig på.

Bare starten

Produksjonen foregikk i hovedsak i ukedagene, mens det i helgedagene ble arrangert panel-debatter, cellograffiti-workshop og Street art tour med fokus på verkene fra årets festival.

Lørdag og søndag var det satt opp midlertidige vegger av cello-foil (plastfolie) rundt Sofienberg kirke slik at alle som ønsket, uavhengig av erfaring og alder, kunne forsøke seg på å uttrykke sin kunstneriske nysgjerrighet gjennom cellograffiti som en del av workshopen til David Stenmarck. 

Street art touren, som skal arrangeres hver lørdag gjennom sommeren, startet ved Rodeløkka kolonihager der det ble produsert en vegg i forbindelse med fjorårets festival. Ferden gikk så videre gjennom Norges eldste kolonihage, og der vi med tiden endte opp på de forskjellige lokasjonene i den østlige delen av bydel Grünerløkka hvor årets festival i hovedsak har foregått.

Enkelte steder møtte kunstneren selv opp for å forklare hva verket handlet om, mens på andre var det Ugelstad som gikk i dybden på motiv og ideologi. På veggen til Lukjanova og Stenberg var produksjonen fortsatt i sin sluttfase da SplitCity var med på søndagens tour. 

– Det skaper mye dynamikk i bybildet. Folk kjenner til prosjektet, og at det er noe som skjer. Kunstverk settes opp på starten av sommeren på Grünerløkka, og folk gleder seg mye over det som blir gjort, sier Ugelstad.

– Vi jobber med formidling gjennom hele året, og mye av arbeidet utover ren produksjon handler om å anskaffe vegger, snakke med borettslag, etablere tillit etc. Vi har også hatt med en del frivillige som har vært helt avgjørende for festivalen, så det er en del arbeid som går inn i det å tilrettelegge for at Løkka-lykke kan arrangeres. 

Er vi fremme snart?

Støtt og stadig dukker det opp noen av årets kunstnere, så vel som skuelystne menigmenn, inn i det lille lokalet for å spørre om praktiske ting, eller få mer informasjon om festivalen. Løkka-lykke ønsker å skape en naturlig møteplass for de forskjellige embetene som kan bidra til å gjøre noe med hvordan gatekunst kan produseres og formidles.

– Det byråkratiet som nå eksisterer er ikke tilpasset det vi driver med. Så vi må finne en gyllen middelvei. Når vi søker om å gjøre en fasadeendring er jo ikke det en fasadeendring i praksis. Vi skal jo sette opp et kunstverk. Det er mye navigering, sier hun og fortsetter:

– Det er jo en kunstform som har blitt marginalisert av byråkratiet fra starten av. Festivalen er i så måte et møtepunkt mellom politikerne og kunstnerne fra alle hjørner og med et voldsomt spenn. Vi jobber imellom to stoler siden vi arbeider med både sanksjonert, og ikke-sanksjonert kunst. Vi kan jo ikke være uten det heller, fordi det er den faktiske formen vi arbeider med.

Men noe har Løkka-lykke tatt med seg fra fjorårets festival.

– Nå har plan- og bygningsetaten, og byantikvaren, og vi har forholdt oss til hverandre før, så i år har det vært langt lettere. Det hjelper oss at de ser at dette er produksjoner som blir tatt vare på.     

Men selv om noe er i ferd med å skje i holdningen til de som bestemmer er det fortsatt deler som gjenstår. Under festivalen forsvant to av de tre verkene som Charlotte Nordlund hadde produsert. Begge var satt opp langs Akerselva, men hvor de ble av vites ikke.

– Det er sånt som skjer, og det er ikke så uvanlig at verker som blir satt opp langs elva forsvinner. 

Hun mener det er konsekvensen av den gamle politikken som preger den skjønnsmessige vurderingen personer gjør av hva som er kunst og ikke. Dermed er det noen som kan finne på å ta med seg det de finner, eller så er det kommunen som fjerner det fortløpende.

– Det er jo synd. De som jobber i kommunen gjør jo bare jobben sin i hvert fall, men alt er dokumentert. Heldigvis.

Les også: Gatekunst, fra stensil til statue