Folk lar seg ofte opprøre av at jeg sier det, så jeg burde kanskje utdype.

Tekst og foto: Hanne Ugelstad

Jeg liker fenomenet tagging.

Ikke nødvendigvis hver eneste tagg jeg ser – men det syns jeg i grunn burde være opplagt. 

Om jeg sier at jeg liker musikk, så går ikke folk opp i fistel og påstår at eksistensen av lyd er en fornærmelse mot stillheten.

Jeg liker heller ikke musikk jeg ikke liker. 

Det er som med mennesker. Jeg liker konseptet menneske. Jeg verdsetter fenomenet, men noen enkeltindivider utfordrer likevel overbevisningene mine. 

Jeg har forresten blitt en ergerlig fotgjenger.

Jeg blir ordentlig sur når biler kommer i veien for meg. De er overalt og det er liksom en selvfølge at biler skal ta opp så mye plass og lyd og lukt.

Jeg har aldri hatt sertifikat. Det ville ha vært nyttig til tider, men jeg forstår bare ikke hvorfor jeg skulle måtte ha det og i tillegg skulle betale for det.

Det er mange mange ting jeg ikke forstår lenger, eller som jeg ikke skjønte i utgangspunktet, som:

Høyhælte sko. Barberte armhuler. Tinder. Time’s person of the year (jeg mener, seriøst?). Arv. Eiendom. Fossilt brensel.

Jeg syns det er ganske pussig at en hel haug med mennesker blir fortalt at handlingene deres har den uheldige konsekvensen at de ødelegger grunnlaget for vår arts overlevelse, og at folk driver og dør i dette øyeblikk på grunn av det. Og de bare whatever, jeg vil eie en milliard penger.

Om noen jeg kjenner er i ferd med å gjøre noe som helt sikkert kommer til å skade noen, så forventer jeg at de stopper når jeg gjør dem klar over det.

Les også: Ekte graffiti, er den i varmen?

Vi har gått inn i en ny periode med restriksjoner som følge av pandemien. Tonen endrer seg. Jeg er urolig, og dagene er så mørke. Bokstavelig talt. Bare seks timer dagslys.

Folk snakker om pandemien som om den er en fiende og det syns jeg er rart. Pandemien ikke ond, den bare er. Og vi trenger solidaritet nå, mer enn noen gang.

Ekte solidaritet.
Ikke veldedighet.

Jeg syns det er rart at vi forsøker å vinne kriger som ikke er kriger, uten å gjøre noe med de tingene som vi kan og må forandre.
Jeg har ikke lyst til å vinne over noen som helst, bare la meg få gå til ro hver natt og tro på at jeg får en sjanse til å gjøre bedre når jeg våkner.

Da går jeg ut og ser skriften på veggen. Fra de andre, som er som meg. Vi er mange, og jeg tenker:

Gatene er våre, det er her vi finner hverandre.

Hanne Ugelstad

Hanne Ugelstad har bakgrunn innen sosialpedagogikk, med bred erfaring fra arbeid med marginaliserte samfunnsgrupper og subkulturer. Hun arbeider med kunst, prosjektledelse, formidling og kommunikasjon som daglig leder for Street Art Oslo, festival-leder for Løkka-lykke gatekunstfest, og er del av kollektivet Subvertising Norway.

Hanne er særlig interessert i å legge til rette for økt samfunnsdeltakelse, og på hvilke måter (ikke-)sanksjonert kunst og kreative uttrykk i våre delte offentlige rom kan skape muligheter for å samhandle med byen - og hverandre - på nye måter.

Trenger din vegg urban kunst?

Send oss en e-mail, så setter vi deg kontakt med kunstnerene du leter etter.