At en by er i konstant forandring er ingen hemmelighet. Det er en realitet vi som bor i byer må lære oss å leve med, selv om vi misliker forandringer aldri så mye.

For noen uker siden fant det sted en hyggelig forandring, i det minste for Oslos gatekunstentusiaster. NuArt Rad inviterte prominente street art-artister til å dekorere vegger langs Akerselva.

Dette initierte et treårig gatekunstprosjekt der Nuart RAD danner kjernen i Oslo Kommunes femårige handlingsplan for gatekunst. Planen skal fremme graffiti og gatekunst som en del av moderne kunst i det offentlige rom.

En av disse gatekunstnerne var finske Jussi TwoSeven, som blant annet malte motivet 'The Grey Wolf', et verk som setter søkelyset på ulvedebatten. Han dekorerte også flere strømbokser med bjørnemotiver, og det endelige resultatet ble en gif-animasjon kalt 'Roar', sammensatt av bilder fra alle disse strømboksene. Et spennende prosjekt.

Men så skjedde det uunngåelige – under to uker senere var flere av Jussi TwoSevens arbeider tagget over. Faen altså! Jævla taggere, som bare MÅ sette signaturen sin over alt, og i tillegg over andre sine arbeider - Makan!

Kronikken fortsetter under bildet.

Men, vent nå litt, er det så enkelt å bare skylde på taggerne?

La oss zoome ut ett øyeblikk, legge taggehatet på hylla, da ser vi at "problemet" er litt mer komplekst enn det først synes.

Først og fremst kan det være nyttig å forstå en av de uskrevne reglene i graffiti og gatekunstmiljøet, en regel som stammer tilbake til den moderne graffitiens spede begynnelse i New York på 70-tallet: du skal aldri male over noen andres arbeid!

Men, det finnes alltid unntak, la oss utdype; du kan for eksempel male en piece (kort for masterpiece, ofte med mye farger) over en rask tagg, men aldri en tagg over en piece. Dette er fordi en piece krever mer innsats enn en tagg. Unntakene følger altså et hierarki.

En piece krever for eksempel mer og lengre arbeid på stedet, og det er derfor akseptert at en enkel signatur som krever betydelig mindre tid å utføre, må vike for en gjennomført farge-piece. Det er av naturlige årsaker høyere risiko for å bli arrestert når man må bruke lengre tid på å male, og den type risiko og dedikasjon oppnår anerkjennelse i miljøet.

Vanlig høflighet innebærer imidlertid å male helt over signaturen under, hvis man maler over, og fjerne alle spor av denne. Det er ikke greit å male delvis over noen andres arbeider, da dette vil oppfattes som ødeleggelse av den personens arbeid (enten det er en tagg, stensil eller piece), noe som er veldig dårlig graffiti-etikette. En tagg over en tagg eller piece, vil innad i graffitimiljøet bli sett på som den aller største fornærmelse, ja, faktisk som en krigserklæring.

Men siden street art-artister ikke opererer med tags, blir en liten, rask stensil av mange regnet som det tilsvarende som en tagg, (ref. tidsbruk på stedet og risiko). En stencil, selv om den er kan være tidkrevende å skjære ut i ett studio, tar relativt kort tid å male på gaten. Definisjonsspørsmålet er imidlertid åpent for debatt, og det er store uenigheter rundt dette. Grensene må man ofte føle litt på, det krever lokal erfaring og generell kunnskap. Det er også et historisk element å ta hensyn til, uansett tag, stensil eller piece, la ting som har tålt tidens tann i årtier få stå urørt.

Man burde kanskje derfor, på generelt grunnlag, egentlig unngå å male over noe i det hele tatt hvis man ikke er helt sikker i sin sak.

Uansett, disse er interne, uskrevne regler som for utenforstående kan synes å være tullete og irrasjonelle. Men det gjør dem ikke noe mindre relevante å følge av den grunn.

«Ok, greit», sier du, «men dette er regler for graffitimiljøet. 'Roar' er jo street art!».

Joda, men dagens gatekunst og urban art-bevegelse som helhet, street art inkludert, er en utvikling fra 70-tallets moderne graffiti i New York. Alle som opererer i denne sjangeren burde derfor også være kjent med sosiale normer og regler.

Det som har skjedd i Oslo nå, er dessverre ikke en isolert eller unik hendelse. Street art-artister har gjentatte ganger brutt disse reglene opp gjennom årene, tilsynelatende uten annen grunn enn at de mener at deres egne arbeider er finere, og derfor fortjener plassen mer. Dette skaper naturligvis konflikt.

Så nå, med denne kunnskapen i bakhodet kan vi ta en ny titt på strømboksene og bjørnemotivene til Jussi TwoSeven. Som en kan se av bildene kommer det tydelig frem at Jussi konsekvent har malt over andre writeres signaturer og tags (en writer er en utøver av graffiti-kulturen, populært kalt en tagger, red. anm,).

Han har altså brutt de uskrevne reglene, ikke bare én, men flere ganger.

Ikke bare maler han over andre, men signaturene skaper også en veldig fin “urban” bakgrunn til bjørne-stensilene. For det utrente øye kan det nesten se ut som om Jussi TwoSeven selv har laget denne bakgrunnen for å skape en kontrast til stensilarbeidene. Sannheten er at disse bakgrunnene består av mange ødelagte tags fra andre writere – andres arbeider, om du vil.

Dette skaper naturlig nok irritasjon internt i miljøet. Og med denne kunnskapen er det vanskelig å seriøst argumentere for at det er writerne som har ødelagt denne street arten, og ikke omvendt.

Hvis Jussi TwoSeven skulle ha beskyttet seg mot represalier, så burde han ha malt helt over tagsene under; lagd sin egen bakgrunn og malt en stensil “piece”.

Writere i Oslo har vært gjennom en over 20 år lang svertekampanje hvor det i mange år ble kjørt en knallhard nulltoleranse politikk. Så kom street art-artistene og vant folks hjerter, noe som også har økt aksepten for graffiti. Dette er jo bare positivt for alle i miljøet, men en kan forstå at det oppleves som sårt når street art-artister har satt sine egne arbeider over graffiti ved å male over tags og bryte interne normer og uskrevne regler på vei mot sin mediedekte popularitet. Samtidig må writerne betale ned store bøter.

Kunstkritikk

Hvis det er noe writere er smertelig klar over, så er det at ingenting varer evig. Dette har også blitt en del av fascinasjonen med graffiti og gatekunst; det blir like fort fjernet som det dukket opp, og dette gjør at man må nyte arbeidene mens de fortsatt er til stede i gatene. Men selv om alle er klar over at ingenting varer evig, har flere street art-entusiaster uttrykt i kommentarfeltene at de synes det er barnslig å tagge over kun for å hevne seg.

Men hva hvis vi ser det fra en annen vinkel, hva hvis vi tar på oss kunstkritikk brillene og ser på denne kunsten som det dynamiske uttrykket det er. Slik som Jussi TwoSeven brukte tags som bakgrunn i sine motiver, bruker nå writere stensilen som bakgrunn for sine tags. Arbeidene får plutselig en tredje dimensjon!

Og kunne taggen "FY", sprayet med brannslukningsapparat over 'The Grey Wolf'-motivet, blitt sett på som en sterk kommentar til ulvedebatten? Man kan argumentere for at writerne har løftet kunstverket, og gjort det mye mer interessant. Forestill deg at du aldri visste at akronymet FY ble sprayet på i ettertid, men at FY faktisk var en del av det originale arbeidet. Hva tenker du da?

Hele denne debatten om hvem som ødela hva handler i bunn og grunn om hva du selv synes er fint og ikke. (Og en hel masse om eiendomsretten, men det er en annen kronikk)

Smaken er subjektiv, men man burde ikke bryte uskrevne regler for egen vinnings skyld. Det må være en gjensidig respekt blant de som maler i det offentlige rom, og som er en del av denne kulturen, lovlig som ulovlig. Det bør kunne forventes at utøverne setter seg tilstrekkelig inn i historien og forstår spillereglene.

Det burde tilhengerne av gate- og urban kunst også gjøre, strengt tatt.

Hvis man vil være en del av denne kulturen, enten som utøver eller tilhenger, burde man kunne akseptere deler av kunsten man selv ikke liker, uten å ville ødelegge, bevisst eller ubevisst, andres arbeid.

Det samme gjelder graffitiartistene, som heller ikke er uten skyld. Det er allerede nok folk som jobber aktivt for å svartmale den urbane kulturen, så da er det trist når aktørene selv ødelegger for hverandre. Det resulterer bare i økt konflikt, og vi kan vel være enige om at det er det ingen som er tjent med.