Tekst: Yngve Sikko

Ett hus, én sommer og over hundre writere. Prosjektet #Møllergata4ever er blitt en manifestasjon av historien til graffiti i Oslo.

Det er ikke rart at Møllergata 37 er blitt et yndet fotoobjekt i sommer. Det gamle betongbygget like bak Youngstorget, oppført under andre verdenskrig som hovedkontor for Statspolitiet, er nemlig over de siste vel 50 dagene blitt totalt og fullstendig dekket med graffiti.

I påvente av at bygget skal rives – det skal etter hvert skal komme et nytt hotell på tomta – har nemlig Oslos graffitimiljø fått boltre seg fritt. Helt fritt. Og eiendomsutviklerne er selv med på det.

Enkelt og greit: det som har foregått på adressen Møllergata 37 i sommer er historisk.

– Vi har tatt hele Oslo-gata og bare flytta den hit, sier Marthe Hem, graffitkurator og iniativtaker for prosjektet.

Da SplitCity møter henne et par uker før bygget skal rives, er hun sliten. I over femti dager har hun fungert som bindeledd mellom Møller eiendom og AB Invest som eier bygget, samt Veidekke som er entreprenør for det nye hotellet som skal bygges og godt over 100 malere – som alle helst skal møtes med én-til-én-kommunikasjon.

I tillegg har media kjent sin besøkelsestid. Da SplitCity møter Hem kommer hun rett fra radio og NRK Østlandssendingen. Aftenposten og Avisa Oslo har vært innom og skrevet reportasjer. En NRK-journalist som var innom for å ta foto satt fast i kjelleren i 6-7 timer. Svensk media har tatt kontakt. Alle liker plutselig graffiti i Oslo. Og alle vil snakke med Marthe Hem.

– Det er nesten som å bli kalt inn på radio og TV for å snakke om datteren min, liksom, sier Hem om oppmerksomheten fra instanser langt utenom de som vanligvis bryr seg om graffitien.

– Det er ikke noe jeg har lyst til å gjøre, men det er så fuckings viktig for å få dette fram. Men jeg blir fettnervøs hver gang, sier Hem.

En 50 dager lang jam

Det startet med et bursdagsjam. Hem inviterte 20 av Oslos mest legendariske togmalere fra nulltoleransetiden på 90-tallet for å dekorere veggen på Møllergata 37 ut mot gangveien langs Ring 1. Ideen kom etter en paneldebatt arrangert av SplitCity og Rodeo arkitekter i slutten av mai, hvor Hem, graffiti- og gatekunstnere, kuratorer og aktører fra eiendoms- og byutviklingsbransjen samlet seg på Byens tak for å diskutere graffiti, gatekunst og byen.

På en befaring fikk hun muligheten til å se de gamle kontorlokalene for første gang siden 2004. Det var da ideen kom. Om et stort prosjekt med graffiti i Oslo – tjue togmalere ble invitert, alle takka ja, og siden har også resten av Oslos graffitmalere strømmet til, og dekorert det 11 etasjer høye bygget med piecer og tags både inn- og utvendig i et prosjekt som har utviklet seg organisk gjennom hele sommeren. 

Les også: Vestkantens pøbelvelde – Marthe Hem og Møller Eiendom arrangerer graffitiutstilling på Harbitz

Mens SplitiCity og Hem beveger seg rundt i bygget, kommenterer Hem konstant det hun ser. 

– Oi! 

– Den har jeg ikke sett før! 

– Den var ikke her i går!

Totalt har i alle fall over 130 writere deltatt i prosjektet.

Bare den dagen SplitCity er innom, skal syv stykker som ennå ikke har deltatt, komme innom og male. Slik er det hver dag. 

– Vi burde heller ha en liste over hvem som ikke har malt, enn hvem som har malt.

Hiphop-historisk bygg 

Møllergata 37 er ikke et hvilket som helst grått, lite idyllisk plassert hus i Oslo sentrum bygget på midten av 1900-tallet som nå skal rives for å gjøre plass til frisk kapital, lyse vinduer og nye tider. Foruten å ha huset statspolitiet og et hospits for menn med kjønnssykdommer, har adressen spilt en sentral rolle for norsk hiphop- og graffitikultur.

Bladet Kingsize holdt til her. Det samme gjorde Pass It-records, som på sin tid må ha vært det kuleste, mest ekte norske rap-labelet på tidlig 2000-tall, med artister som Equicez og OnklP i stallen. 

Det er også her det legendariske graffitibladet Fatcap ble trykket. Malebutikken Blackout var her. For ikke å glemme Hiphop-klubben Barongsai, omtalt av Chirag fra Karpe i et eldgammelt intervju som bare «Stua».

I et armert bomberom i tilknytning til kontorene til Kingsize og Pass It, skal David Toska ha oppbevart kontanter, og kunnet komme og gå som han ville. Da politiets beredskapstropp stormet lokalene i 2004 fant de kvitteringer som kunne knyttes til NOKAS-ranet.

Marthe Hem jobbet den gangen i Kingsize, og har enda ikke fått igjen PC-en sin etter razziaen.

– Det er ikke sånn at jeg har spurt etter den heller, da …

Gråter seks ganger hver dag

Historie i veggene, og nå også historie på veggene. På alle veggene. Knapt en flate i alle etasjene er ikke fylt med graffiti hverken innvendig eller utvendig.

Felles for mange av dem som i sommer har pyntet Møllergata 37 er at de på en eller har hatt noe å gjøre med huset.

– Han som har malt den der, sier Hem og peker bak den gamle DuoShop-disken, var sammen med en av jentene som jobbet her. En som har malt oppå taket, jobbet også her. Han hata sjefen sin, så han ville bli med opp og skrive sug pikk og så navnet på sjefen. Dette er ikke et Produkt, det er sjel og hjerte. Og veldig, veldig intimt.

Kun ett stensilverk har fått innpass i Møllergata 37. Sinnataggen med Foodora-poser i hendene. Tja. Ellers er det bokstaver, fra tags til piecer.

Vi går opp en trapp og åpner en dør. Et gammelt kontorlandskap ligger foran oss. Alle vinduene er dekket med maling utenfra, slik at lyset er vekselvis gult, lilla, grønt, rødt. Det er som å være inne i en wholecar.

– Dette huset her er det største utstillingsvinduet jeg kunne funnet på for å vende øyet til folk mot ordentlige bokstavsett og writing, sier Hem, før hun avbryter seg selv:

– Oi! Den har jeg ikke sett! Okei. Ikke sant: Her er det noen som sikkert aldri har prøvd før som har fått lov … dritfin!

Og så skjer det noe rart. Inne på et fraflyttet kontor står en fyr i bare bokseren plutselig foran oss. Klærne ligger i en haug litt lenger vekk, slik at de ikke skal få maling på seg.

Det er Reach. En av de opprinnelige 80-tallsmalerne, gammel traver fra crewet Crime Empire, stiftet i 1985.

– Turister står og måper på gata her, sier Reach.

– De er fascinert over den København-feelingen, et bygg midt i byen, som er plastra av graffiti! De står og diskuterer hvordan vi har klart det.

– Det er få som overveier at vi faktisk rappellerte, og at det var så spontant, sier Hem.

– Harald Møller, Anders Buckhardt, Chirag og en haug av arkitekter, advokater og sjefer i eiendomsbransjen stod nede på gata her og plutselig begynte gutta å rappellere, liksom.

– Da Crime Empire hadde 30 års-jubileum hadde vi en som var død, av hard livsstil, en som fikk vært med fordi han akkurat hadde kommet ut av fengsel, så hadde vi en som aldri slutta, og som holdt det gående hele tiden. Så var det en som gjør det bra i kulturlivet, og så var det BigBen som har gjort comeback. Vi var alt fra direktører til fengselsfugler, som møttes over et fellesskap rundt graffiti og hiphop, sier Reach.

– Nå begynner jeg å gråte, sier Hem.

– Jeg gråter sikkert seks ganger hver dag. Det er så mange sjuke historier på det huset her. 

– Utenfor komfortsonen

Men hvordan ble egentlig eiendomsselskapene med på dette?

– Jeg opplever at både vi og kunstnerne har måttet bevege oss en god del utenfor egen komfortsone for å realisere dette samarbeidet.

Det skriver Cathrine Gram fra Møller Eiendom i en epost til Splitcity.

Selskapet hadde lagt merke til at den trange passasjen ut mot Ring 1 ble mer og mer fylt av graffiti, mens bygget stod tomt i påvente av riving. Ikke akkurat uvanlig i seg selv. Men selskapet bestemte seg for å gjøre noe aktivt med det.

– I Møller Eiendom er varemerket vårt at «det skal merkes at det er oss». Vi syntes ikke denne fasaden midt i Oslo Sentrum var noen god representant for hvordan vi ønsker at byggene våre skal fremstå, skriver Gram.

– Men i stedet for å bruke penger på å fjerne taggingen, hadde vi lyst til å finne ut hva som skjedde hvis vi heller inviterte miljøet inn.

– Kunne gata bli en kunstpassasje til glede for hele byens befolkning de siste to månedene av byggets levetid? Samtidig som kunstnerne selv kunne få ta et mer verdig farvel med bygget, som har vært viktig i historien om fremveksten av norsk graffiti- og hiphopkultur? Resultatet taler for seg selv, det er et rungende ja.

Både Hem og Gram peker på at dette må være bakkerekord i beslutningsprosesser. Fra idé til prosjektstart gikk det ti dager.

For Hem viser det potensialet i å henvende seg til det private næringslivet.

– Jeg har hele tiden sagt sånn, hæ? Hvorfor skal vi ha offentlige penger? Hvorfor skal vi ha skattebetalers penger? Det er så rart at det er mer kredibelt å sende inn søknader og sånn, enn det er å bare gå rett til de folkene som har spenn.

Ikke minst er saksgangen enklere, sjansen for å sette seg fast i en forvirrende og langtekkelig søknadsprosess er mindre.

– Nå er de fleste villige til å jobbe for penger. Alt annet hadde vært helt dustete. Men bestillerne, kuratorene, har ikke vært bevisst på hvilke regler som gjelder, så de har ikke klart å møte dem de skal møte, mener Hem.

– Min forhåpning er å få med den eldre garden, vise at det finnes en verdig måte å kapitalisere på en kunstform som også blir solgt ut. 

– Er malingen sponset, forresten?

– De første ukene så! 

– Budsjett?

– Vi brukte hele, men jeg vil ikke gå ut med sum. Vi prater ikke om sånt. Men ved et jam så fasiliterer vi reisen til de som må reise for å komme hit, mat, drikke. Første dagen hadde vi DJs, konserter, panelsamtaler. Og det er gått med mange, mange tusen til maling.

– Mange positive erfaringer

Møller Eiendom har på sin side fått mange positive erfaringer med prosjektet, forteller Gram.

– Helt fra første dag da kunstnerne jobbet ute blant publikum, så vi at det oppsto noe spesielt. Alle som går der stopper opp, tar bilder og prater med de som maler. Hele tiden oppstår det menneskemøter mellom folk som aldri ville snakket sammen ellers. Det har vært fint å se fordommer som brytes ned – på alle fronter. Passasjen har gått fra å være en uinteressant transporttrasé til å bli et fyrverkeri av farger og detaljer. Et ikke-sted midt i Oslo sentrum som er blitt en destinasjon folk kommer langveisfra for å besøke.

Gram mener samarbeidet med en kurator som Hem har vært helt avgjørende for at prosjektet har lyktes. 

– Hun er en støymur som demper kulturkræsjet mellom kunstnerens frihet og vårt corporate kontrollbehov. Det handler om å akseptere at det er ulike veier til mål, men at det er sluttresultatet som teller.

Graffiti i Oslo ble til Møllergata Social Club

Men prosjektet er ikke bare historisk i hvordan eiendomsaktører og grafittimalere har klart å samarbeide, også det som har skjedd innad i miljøet i forbindelse med #Møllergata4ever må kunne betegnes som historisk. For prosjektet er egentlig to ting: det på utsiden som alle ser, og det på innsiden:

Innsiden har fått det uformelle navnet «Møllergata Social Club», og er blitt en sosial arena. Her har de erfarne gjennom sommeren fått sine klapp på skuldra og opplevelsen av street cred – at folk blir starstruck er visstnok vanlig her – mens de yngre har fått uvurderlig erfaring og muligheter til å lære av de beste.

– En utveksling av kred, inspirasjon og erfaringer som er gull verdt for miljøet, sier Hem.

Folk som ellers aldri hadde kunnet male med hverandre ellers, står plutselig skulder ved skulder.

– Før var det umulig. Det gikk jo ikke. Hierarkiet funker ikke sånn. Men hierarkiet har ikke blitt svekket her, men man ser at den kunnskapsoverføringen trengs. Og at kingsa virkelig skal få kjenne på alt det de har gjort for den kulturen her, for det ser jeg hele tiden at det er de ikke klar over selv i det hele tatt. Og det er ikke rart, for de har aldri blitt eksponert.

En av dem som faller i den kategorien er Tish. Hun var en av de 20 opprinnelige togmalerne som kickstartet jammet på starten av sommeren. Senere har det blitt mange timer og flere piecer.

Tish er kjent som en av de første kvinnelige graffitimalerne i Norge. På 80-tallet hadde det eksistert et rent jentecrew, Lip Service, men de slutta, så da Tish begynte i 1994 – for 30 år siden – var det kun én annen jente i miljøet: Daby.

Tish beskriver #Møllergata4ever som «opptur, etter opptur etter opptur».

– Det har vært folk fra alle epoker og tidsepoker som har kommet og malt. Det har blitt en ting å samles om. Det har samla miljøet på en måte som ikke har skjedd før.

– Har du fått mye kred i Møllergata?

– Jeg har fått mange nye følgere i alle fall! Og folk poster bilder av piecene i øst og vest.

Tish oppdaget graffiti på Bjerke-klubben, hvor maleren Pay2 jobbet. Av han lærte hun mye. Hun så filmer som Beat Street og Wild Style, og ble fascinert av t-banen i New York. 

– I mitt hode den gangen, så skulle det være graffiti på t-banevogner, sier Tish.

Det startet så smått med et par-tre piecer alene langs t-banens linje 5. Så malte Tish sin første vogn på Vestli-yarden. 

– Den vogna gikk i trafikk såpass lenge at den ble lagt merke til, og så ble jeg etter hvert kjent med flere og flere fra 5-eren som malte graffiti.

Men:

– Den gangen var det sånn at guttene helst ikke ville ha med oss jentene, så jeg slo meg sammen med noen jenter og startet SFW-crew i ‘94.

Samme år begynte den såkalte krigen mot graffiti. Mens graffiti på 80-tallet var nytt, litt friskt, fargerikt og kanskje litt ufarlig i manges øyne, hardnet frontene til da en stor gjeng writere, inkludert Tish, samarbeidet om det som den gangen ble betegnet som norgeshistoriens største skadeverk – 16 wholecars fordelt på to wholetrains. To togsett totalt dekket med graffiti.

Fra og med da skulle graffiti møtes med nulltoleranse. 

Vekterne fra firmaet Concept var beryktede. De var halvt vektere, halvt torpedoer og stort sett eks-militære. Tish viste fingeren en gang. Den fingeren ble knekt.

De forsøkte også å infiltrere miljøet: voksne menn forsøkte å sjekke opp den gangen 15-16 år gamle Tish – for å få ut informasjon om graffiti! 

– Vi hadde jo bare autoriteter rundt oss: politi, vektere, barnevern. Jeg ble sendt på barnevernsinstitusjoner rundt omkring i hele Norge for at jeg ikke skulle være i Oslo og tagge.

Likevel:

– Jeg slapp nok billigere unna med tanke på juling fordi jeg var jente, mener Tish.

– Graffitimalerne fortjener veldig mye kred 

At «opprørske» graffitimalere i 2024 spiller på lag med eiendomsbransjen, synes Tish bare er fint. Et lite plaster på såret, synes hun.

– Graffitimalerne fortjener veldig mye kred for at gatekunsten har blitt en greie, at street art har blitt en greie. Det hadde det aldri blitt, om vi ikke tok all julinga på 90-tallet for å si det sånn. 

#Møllergata4ever har gitt ny energi og maletrang.

– Marthe har vært fantastisk flink til å inkludere folk og skape god stemning. OFT har stilt med maling. For meg som gammel traver har det gitt meg en ny boost, ny energi, og nå har jeg lyst til å male enda mer. 

– Hvordan har Oslo endret seg som by siden 94?

– For det første har Oslo blitt mye større. Flere mennesker. Og det er mye mer kunst i det offentlige rom. Ideen om Det Rene Samfunnet har begynt å falle vekk. Så tror jeg folk begynner å innse at graffiti ikke bare er forsøplende. Det handler om å ta plass i byen sin. Det handler om å vise seg frem – og vi har fått lov til å vise oss frem!

At prosjektet er møtt med så overveldende positive reaksjoner tror Hem har å gjøre med at holdningene er i endring. 

– Dette er graffiti i sin reneste form, og det er utrolig konsentrert på ett sted, noe som kan være en ny opplevelse for øyet. Eiendomsbransjen, de som sitter på byggene, har begynt å åpne øynene. Det er ganske mye publisitet på bygget her, uten at det var planen i forkant. Også besøksnæringene ser at graffiti kan være positivt.

Timingen rundt Møllergata4ever er langt fra tilfeldig, tror Hem.

– Det føles som det er meant to be. Akkurat 20 år siden vi jobba her, 30 år siden nulltoleransen, akkurat 40 år siden graffitien kom, det er Beat Street-jubileum … Jeg må komme med en A-Team-referanse: I love it when a plan comes together! Men det var ikke noen plan. Det var ikke dette det skulle bli i det hele tatt. Men det er dette som skjer når man ikke sier nei.

Møllergata4ever arrangerer finisassje den 7. august. Like etter skal bygget rives og blir borte for alltid. 

– Hva gjør dere da?

– Det vet jeg ikke ennå. Det prøver jeg å forberede meg på, men det jeg tenker er at vi tar et nytt hus.

Liker du artiklene våre og ønsker å se mer?

Vi er et uavhengig nettmagasin som ønsker å dele artiklene gratis med alle. Du kan støtte magasinet ved å kjøpe unike klær i vår nettbutikk designet eksklusivt for SplitCity Magazine.

Du kan også donere en valgfri pengegave på Vipps-nummer #821569. Alt overskudd går til videre drift av magasinet.

Ditt bidrag er viktig, og vil gi oss mulighet til å lage et mer innholdsrikt magasin om norsk urban kunst.