At en by er i konstant forandring er ingen hemmelighet, og et faktum vi som bor i byer må lære oss å leve med, enten vi misliker forandringen aldri så mye.

For noen uker siden skjedde det derimot en hyggelig forandring, i hvert fall for gatekunstentusiaster i Oslo, da NuArt Rad inviterte prominente street art artister til å dekorere vegger langs Akerselva. Med dette satte de i gang ett treårig gatekunstprosjekt hvor Nuart RAD utgjør kjernen i Oslo Kommunes femårige handlingsplan for gatekunst, som skal fremme graffiti og gatekunst som en del av moderne kunst i det offentlige rom.

En av disse gatekunstnerne var finske Jussi TwoSeven, som blant annet malte ett motiv, ‘The Grey Wolf’, som setter ulvedebatten i fokus. I tillegg malte han flere strømbokser med et bjørnemotiv, hvor det endelige resultatet var en gif-animasjon kalt ‘Roar’ – satt sammen av bilder av alle disse strømboksene. Kult prosjekt.

Men så måtte vel det uunngåelige skje, for under to uker senere var flere av arbeidene til Jussi TwoSeven tagget over. Faen altså! Jævla taggere, som bare MÅ sette signaturen sin over alt, og i tillegg over andre sine arbeider – Makan!

Artikkel fortsetter under bildet.

Men – vent nå litt, er det så enkelt å bare skylde på taggerne? La oss zoome ut ett øyeblikk, legg tagge hatet på hylla, så skal vi forklare at “problemet” er litt mer komplekst enn som så.

Først og fremst kan det være nyttig å forstå noen av de uskrevne reglene i graffiti og gatekunstmiljøet som stammer tilbake til den kontemporære graffitiens spede begynnelse i NewYork på 70-tallet; du skal aldri gå over (male over, red. anm.) noen andres arbeid!

Her er det som alltid noen unntak, la oss utbrodere; du kan f.eks male en piece (kort for masterpiece, red. anm.) over en tagg, men aldri en tagg over en tagg. Dette er fordi en piece krever mer arbeid på stedet, og det er derfor akseptert at en enkel signatur må vike for en gjennomført farge-piece. Det er derimot vanlig høflighet å male helt over signaturen under, hvis man maler over, og fjerne alle spor av denne. Det er ikke greit å male halvveis over noen andre sine arbeider, da dette vil oppfattes som å ødelegge den personen sitt arbeid (være seg en tagg, stensil eller piece) og er veldig dårlig graffiti-kutyme.

En tagg over en tagg vil innad i miljøet ses på som den aller største fornærmelse, ja som en krigserklæring faktisk. Men siden street art artister ikke operer med tags, så blir en liten, rask stensil av mange regnet for å tilsvare en tagg. Dog er definisjonspørsmålet her åpen for debatt, og det er foreløpig store uenigheter. Uansett, dette er interne, uskrevne regler som for den utenforstående kan syntes å være tullete og irrasjonelle, men det gjør dem ikke noe mindre relevante å følge av den grunn.

«Ok, greit» sier du – «men det her er regler for graffitimiljøet. ‘Roar’ er jo street art!». Joda, men hele dagens gatekunst og urban art bevegelse, street art inkludert, er en utvikling fra 70-tallets kontemporære graffiti-fødsel i New York, og alle som opererer i denne sjangeren burde derfor også være opplest på sosiale normer og regler. Det som har skjedd nå, er dessverre ikke en isolert eller unik hendelse. Street art artister har gjentatte ganger brutt disse reglene opp gjennom årenes løp, tilsynelatende helt uten annen grunn enn at de syntes sine egne arbeider er finere, og derfor fortjener plassen bedre.

Artikkel fortsetter under ‘Roar’ gif-animasjon.

 

Med dette i bakhodet, så kan vi ta en ny titt på strømboksene og bjørnemotivene til Jussi TwoSeven. For som du ser av bildene kommer det ganske tydelig frem at Jussi konsekvent har gått over andre writeres signaturer (en writer er en utøver av graffiti-kulturen, red. anm,). Altså har han brutt de uskrevne reglene ikke bare én, men gjentatte ganger. Ikke nok med at han går over andre, men signaturene skaper en veldig fin urban bakgrunn til bjørne-stensilene. For det utrente øye kan det nesten se ut som at Jussi TwoSeven selv har laget denne urbane bakgrunnen for å skape en kontrast til stensilarbeidene. Sannheten er at disse bakgrunnene består av masse ødelagte tags fra andre writere. Forståelig nok skaper dette irritasjon internt i miljøet. 

Med denne kunnskapen er det vanskelig å helt seriøst argumentere for at det er writerne som nå ødelegger street arten, og ikke visa versa. Hvis Jussi TwoSeven skulle ha sikret seg mot represalier, så burde han ha malt helt over tagsene under, lagd sin egen bakgrunn og malt en stensil piece. Noe Jussi TwoSeven bør være veldig klar over da han selv skriver i sin egen BIO at han også har bakgrunn fra 90-tallets graffitihistorie.

Writere i Norge har gått gjennom en over 20 år lang svertekampanje hvor det i mange år ble kjørt en knallhard nulltoleranse politikk, så kom street art artistene og vant folks hjerter, noe som i tur har økt aksepten for graffiti. Det er jo bare positivt for alle i miljøet, men en kan jo forstå at det oppleves som sårt når street art artister alltid har satt sine egne arbeider over graffiti ved å gå over tags, og bryte alle interne normer og uskrevne regler i sin vei mot suksess.

Kunstkritikk
Er det en ting writere er smertelig klar over, så er det at ingenting varer evig. Dette har også blitt en del av fascinasjonen med graffiti og gatekunst; det blir like fort fjernet som det dukket opp, og dette gjør at man må nyte arbeidene mens de fortsatt eksisterer i gatene. Men selv om alle er klar over at ingenting varer evig, har flere street art entusiaster tatt til ordet på internett og syntes det er barnslig å tagge over bare for å ta igjen. Men hva hvis vi vinkler det annerledes, hva hvis vi tar på oss kunstkritikk brillene og ser på denne kunsten som det dynamiske utrykket det er. Slik som Jussi TwoSeven brukte tags som bakgrunn i sine motiver, bruker nå writere stensilen som bakgrunn for sine tags. Arbeidene får plutselig en tredje dimensjon!

Og ville taggen “FY” sprayet med brannslukningsapparat over ‘The Grey Wolf’ motivet, kunne ses på som en kraftig kommentar til ulvedebatten? Man kan argumentere for at writerne løftet kunstverket, og gjorde det mye mer interessant. Se for deg at du aldri visste at akronymet FY ble sprayet på i ettertid, men at FY faktisk var en del av det originale arbeidet. Hva tenker du da?
Hele denne debatten om hvem som ødela hva handler i bunn og grunn om hva du selv synes er fint og ikke. (Og en hel masse om eiendomsretten, men det er en annen kronikk)

Smaken er subjektiv, men man burde ikke bryte uskrevne regler til fordel for eget ego. Det må finnes en gjensidig respekt blant de som maler i det offentlige rom, og som er en del av denne kulturen. Det må kunne forventes at utøverne setter seg litt inn historien og forstår spillereglene. Det burde tilhengerne av gate- og urban kunst også gjøre, strengt tatt.

Skal man være en del av denne kulturen, enten som utøver eller tilhenger, så må det kunne forventes at man aksepterer deler av kunsten man selv ikke liker, uten å skulle ødelegge, bevist eller ubevist, andres arbeid. Det samme gjelder writere, som heller ikke alltid er uten skyld. Det er allerede nok folk som jobber aktivt for å svartmale den urbane kulturen, så da er det jo leit når aktørene selv skal ødelegge for hverandre. Det resulterer kun i økt konflikt, og vi kan jo være enige om at det er det ingen som er tjent med.

Denne teksten er skrevet av innsender “Margrethe Munthe” og speiler ikke nødvendigvis redaksjonens meninger. 

 Foto: @gulpowerranger

Les også: Ekte graffiti i 2017

Les også: Street art; Sterilisert, partymert og kremert?